«Vel, det var jaggu på tide at du kom deg ut av hiet ditt,» sa han og lo kort mens han lente seg mot dørkarmen. «Foreldrene mine er i ekstase. Mor sier at kjøkkenet her er tre ganger større enn hele leiligheten hun hadde i Santa Barbara, og Lily har allerede begynt å innrede suiten i andre etasje. Hun har flyttet inn kosmetikkbordet sitt ved vinduet.»

Jeg så ikke engang opp fra skjermen. Fingrene mine fortsatte å klikke rytmisk på tastaturet.

Ethan trakk på skuldrene og gikk lenger inn i rommet. «Hør her, Claire. Jeg vet du syntes det var litt mye i dag morges, og jeg forstår at det kom brått på. Men du må lære deg å se storsinnet på ting. Vi er en familie nå. Min familie er din familie. Mor nevnte at du så litt fraværende ut da de ankom, så jeg fortalte henne at du bare var sliten etter alt papirarbeidet med det gamle selskapet. Hun syntes det var synd på deg. Sa at du trengte litt kvinnelig selskap i huset, siden du alltid sitter isolert her med tallene dine.»

Jeg sluttet å skrive.

Langsomamente løftet jeg hodet og festet blikket på ham. Det var en slik absolutt, iskald ro i øynene mine at smilet hans begynte å falme i kantene. Den selvsikre holdningen hans, den der avslappede måten han stod på med hendene i lommene, stivnet litt opp.

«Hva er det med det blikket der?» spurte han med en plutselig heshet i stemmen. «Ikke begynn å surule nå, Claire. De er her. De har pakket ut. De har lagt seg i gjestefløya. Det er ingen vits i å lage et drama ut av ingenting.»

«Ethan,» sa jeg. Stemmen min var lav, nesten hviskende, men den kuttet gjennom rommet som en skalpell. «Husker du da du signerte ekteskapskontrakten hos advokaten vår i Beverly Hills for fjorten måneder siden?»

Ansiktet hans strammet seg. «Hva har det med saken å gjøre? Selvfølgelig husker jeg det. Det var en haug med kjedelig papirarbeid.»

«Du leste aldri vedlegg tre, gjorde du vel?»

«Hvorfor i all verden skulle jeg lese vedlegg tre? Det handlet om firmastrukturen din og skatteregler i Delaware. Jeg stoler på deg, Claire. Det var det du sa vi skulle gjøre – vi skulle dele alt.»

Jeg reiste meg sakte opp fra stolen. Jeg var kanskje lavere enn ham, men i det øyeblikket føltes det som om rommet krympet rundt ham, mens jeg vokste.

«Vedlegg tre, Ethan, var særeieerklæringen for Arden Holdings LLC. Dette huset, grunnen det står på, veggene rundt oss, marmoren du stod på i morges med dine bare føtter, og serveringsskapet der moren din nå setter inn porselenet sitt – absolutt alt her tilhører selskapet som er registrert utelukkende på meg. Du eier ikke én kvadratmillimeter av denne eiendommen. Ikke en skrue. Ikke en flis.»

Ethan lo høyt, en slik nervøs, falsk latter som menn bruker når de prøver å le bort en trussel de ikke tør å erkjenne. «Nok tull, Claire. Vi er gift. I California betyr ekteskap…»

«Ekteskap i California betyr felleseie for verdier ervervet under ekteskapet, med mindre det foreligger gyldig særeie opprettet før vielsen basert på midler fra før ekteskapet,» avbrøt jeg ham med perfeksjonert juridisk presisjon. «Og ettersom hele kjøpesummen ble overført fra Arden Systems’ oppgjørsfond – et selskap jeg stiftet, drev og avviklet tre måneder før vi overhode utvekslet ringer – er dette eiendommen klassifisert som beskyttet særeie. Du har null juridisk rett til å oppholde deg her uten min tillatelse, og enda mindre rett til å invitere dine familiemedlemmer inn til permanent opphold.»

Fargen forsvant fullstendig fra ansiktet hans. Munnen hans åpnet seg litt, og han tok et halvt skritt tilbake. «Du… du tuller. Du tuller med meg for å bevise et poeng fordi jeg ikke spurte deg om å hente dem på LAX.»

I det samme øyeblikket ble det bråstopp i all latter og skravling nede fra stuen.

Lyset i takkronen over oss blinket én gang. Så to ganger.

En behagelig, elektronisk kvinnestemme strømmet ut gjennom husets integrerte høyttalersystem i alle rom: «Advarsel. Sikkerhetssystemet er oppdatert. Brukerrettigheter for gjester er tilbakestilt. Vennligst tøm eiendommen innen femten minutter.»

Nede fra gangen hørte vi faren hans rope høyt: «Ethan! Hva i helvete skjer med lyset her? Hvorfor sluknet fjernsynet?»

Ethan snudde seg mot døren med et sjokkert uttrykk, før han stirret på meg igjen. Øynene hans var store, nesten paniske. «Claire… hva har du gjort? Hva har du gjort?! Mamma og pappa er der nede! Lily har nettopp lagt seg til rette! Er du fullstendig gal?»

«Nei, Ethan,» sa jeg, mens jeg tok laptopen under armen og gikk mot døren. «Jeg har bare begynt å administrere eiendommen min på en mer effektiv måte. Akkurat slik du lærte meg at ekteskap handler om lagånd.»