Inspektør Rodriguez sto nær nødveisperringen, kledd i en beige regnfrakk, med en liten notatbok i hånden. Han så opp da jeg gikk ut av sedanen, paraply i hånden.
“Fru Marlowe,” sa Rodriguez og nærmet seg oss. “Du burde ikke være her.”
“Er han i live?” spurte jeg, ansiktet uttrykksløst.
“Han er i kritisk tilstand,” svarte Rodriguez og pekte på redningsteamet som lastet en båre inn i baksetet på en ambulanse. “Alvorlig hodeskade, brukne ribbein. De tar ham med til Cedars-Sinai. Men det var ikke en ulykke. »
Arthur tok et skritt frem. “Hva mener du med ‘det er ikke en ulykke, inspektør?'”
Rodriguez tok ut en forseglet pose med bevis fra frakkelommen. Inni lå en elegant svart elektronisk enhet, ikke større enn en kortstokk, utstyrt med to kraftige magnetstriper.
“Vi fant denne enheten festet til bakakselhuset,” forklarte Rodriguez. “Dette er en fjernbremsingsenhet. Noen hacket seg inn i bilens ECU og kuttet bremsene hans på en laptop fem kilometer unna, mens han kjørte i sekstifem kilometer i timen i en svingete nedstigning. »
Jeg fikk et gys av frykt. Kvinnens stemme på telefonen gjallet i hodet mitt: “Han svarer ikke igjen, fru Marlowe.”
De prøvde ikke bare å ødelegge meg juridisk. Da Nathan fikk panikk og prøvde å fortelle meg sannheten, henrettet de ham på gaten uten å nøle.
“Hvor er Celeste Vance?” spurte jeg Rodriguez direkte.
“Vi sendte et team til toppleiligheten hans på St. Regis for tjue minutter siden,” sa Rodriguez og ristet på hodet. “Leiligheten ble fullstendig ransaket. Ingen flere klær i skapet, ingen flere harddisker, ikke engang en tannbørste på badet. Hun hadde forlatt bygningen førtifem minutter før ulykken. »
“Hun ryddet opp,” hvisket Arthur mellom tennene.
“Rengjøringsfasen?” Rodriguez så på Arthur og meg, øynene våre smalnet med skarp profesjonell mistenksomhet. “Fru Marlowe, hva er det egentlig som skjer? Først angriper mannen din deg i en gullsmedbutikk. Så, tjue minutter senere, blir bilen hans sabotert eksternt mens han ringer deg. Hva skjuler du for meg? »
Jeg så på det sammenkrøllede vraket av min manns bil, og deretter på detektiv Rodriguez.
“Min mann hvitvasket penger for folk han ikke forsto, inspektør,” sa jeg klart. “Og disse menneskene prøver å ta min mors arv før fredag morgen.”
“Hvem er disse menneskene?” insisterte Rodriguez.
Jeg rakte inn i vesken og tok ut en kopi av den sveitsiske medisinske journalen til pasient 44-B.
“Start med å lete etter en kvinne ved navn Celeste Vance,” sa jeg og rakte henne papiret. “Og spør deg selv hvorfor en husholderske som jobbet for moren min for syv år siden nå bruker en avdød manns sveitsiske bankkonto til å hyre leiemordere i Los Angeles.”
Rodriguez så over papiret, øynene hans ble store av forbauselse da han kjente igjen seglet under.
“Det er Julian Vances personlige varemerke,” hvisket Rodriguez og så opp på meg i vantro. “Emma… Faren din har vært død i syv år. »
“Det var det de sa til deg, inspektør,” svarte jeg og vendte meg tilbake til sedanen min. “Og det er den nest største løgnen i denne historien.”
