Kapittel 3 – Det sveitsiske spøkelset
Den svarte sedanen parkert i den underjordiske garasjen til min private bolig. Stillheten inne var øredøvende, bare brutt av summingen fra klimaanlegget og raslingen av medisinske papirer i fanget mitt.
Jeg stirret på navnet øverst i mappen: Pasient 44-B: Julian Vance.
“Det er umulig, Arthur,” sa jeg med en knapt hørbar stemme. “Jeg var i begravelsen hans. Jeg så kisten bli senket ned i graven i West Palm Beach for syv år siden. Moren min gråt i tre måneder uten stopp! »
“Moren din gråt fordi hun var en strålende skuespillerinne, Emma,” svarte Arthur, stemmen tung av hemmeligheter begravd i årevis. “Julian Vance døde ikke i eksplosjonen av båten sin utenfor Bimini. Han forsvant fordi den føderale påtalemyndigheten tre dager før brannen forberedte en tiltale for elektronisk svindel knyttet til offshore diamantgruver. »
Jeg så på Arthur, brystet stramt. “Og moren min visste det?”
“Moren din visste det ikke bare,” sa Arthur alvorlig. “Hun orkestrerte alt. Hun brukte stiftelsens kapital til å forfalske hans død, bestikke marineetterforskere og skjule faren din på et høysikkerhetssykehus i Alpene, alt mens hun forvaltet hans eiendeler fra Los Angeles. »
Verden jeg hadde bygget hele livet mitt raste sammen rundt meg, bit for bit.
Nathan var en grådig narsissist som hadde giftet seg med meg for pengene mine. Celeste var en parasitt som hadde infiltrert familien min for å stjele det som var igjen av formuen vår. Men foreldrene mine… Foreldrene mine var arkitektene bak all denne store illusjonen.
“Hvorfor nå?” spurte jeg og vendte meg mot Arthur. “Hvorfor ble denne medisinske rapporten publisert for fem dager siden?”
“Fordi farens medisinske fond i Genève er finansiert direkte av utbytte betalt av Marlowe & Co.,” forklarte Arthur, og pekte på en linje markert i finansregisteret. “Da Nathan begynte å underslå disse midlene for tre måneder siden for å betale Celestes offshore-gjeld, stoppet betalingene til den sveitsiske klinikken. Institusjonen sendte deretter en nødmelding til den ledende arveadvokaten, altså meg. »
En mørk, bitter latter slapp ut av leppene mine.
Nathan trodde han stjal en naiv og hjelpeløs arving. Han visste ikke at ved å blokkere utbetalingen av selskapets utbytte, hadde han uforvarende utløst en alarm som hadde brakt min far, som man trodde var død, ut av skyggene.
“Så hvis Nathan tar aksjene mine før fredag… Jeg innså det høyt.
“Den sveitsiske klinikken vil frigjøre Julian Vance fra hans private omsorgskontrakt, og de føderale påbudene som ble utstedt for syv år siden vil automatisk bli reaktivert,” konkluderte Arthur. “Din mors stiftelse vil bli beslaglagt av Justisdepartementet, og alle eiendeler knyttet til ditt navn vil bli frosset på ubestemt tid.”
Telefonen min vibrerte på armlenet. Skjermen viste en innkommende samtale fra et ukjent nummer.
Jeg trykket på høyttaleren.
“Emma!” Nathans paniske stemme runget gjennom luksusbilen. Han gispet, hans vanlige arroganse hadde gitt plass til en instinktiv frykt. “Emma, hvor er du? Vi må snakke med en gang. »
“Vi har ingenting å si til hverandre, Nathan,” sa jeg rolig, stemmen kald. “Min advokat har allerede sendt inn besøksforbudet, og inspektør Rodriguez gjennomgår overvåkningsopptakene fra butikken.”
“Hør på meg!” ropte Nathan over telefonen. Bakgrunnsstøyen antydet at han kjørte i høy hastighet. “Celeste løy for meg! Hun sa at du hadde signert disse papirene! Hun fortalte meg at moren din hadde gitt full tillatelse før hun døde! »
“Du slo meg, Nathan,” minnet jeg ham mykt på. “To ganger. Foran kameraet. »
“Jeg var stresset! Jeg fikk panikk! Han ba, stemmen brøt ut i en falskt patetisk hulking. “Hun sa at du kom til å ødelegge samfunnet! Emma, vær så snill… du forstår ikke hvem Celeste egentlig jobber for! Hun jobber ikke for meg! Den ble sendt hit av… »
ULYKKE.
Et høyt metallisk knekk avbrøt lydoverføringen, etterfulgt av den skremmende lyden av knust glass, skrikende dekk og et øredøvende horn som dundret gjennom høyttaleren.
“Nathan?” ropte jeg da jeg reiste meg fra baksetet. “Nathan!”
En død stillhet rådet i enden av rekken i fem uendelige sekunder.
Så tok en myk, ukjent kvinnestemme opp telefonen midt i ruinene.
“Han vil ikke svare mer, fru Marlowe,” sa kvinnen med rolig, tørr stemme. “Og jeg anbefaler deg sterkt å ikke komme og feire din tjueniende bursdag på fredag. Noen hemmeligheter holdes begravet i Sveits. »
Linjen er kuttet.
Kapittel 4 – Vraket ved solnedgang
Femten minutter senere ankom Arthur og jeg krysset mellom Sunset Boulevard og Hillcrest Road. Regnet hadde begynt å falle, og asfalten ble til et skinnende svart speil, opplyst av de røde og blå blinkende lysene fra fem politibiler og to ambulanser.
Nathans luksuriøse sportsbil ble knust mot en betongmur, frontfangeren revet av som papir.
