Han kastet et blikk på tingene i armene mine.

“Rengjøring.”

“Det er mammas ting.”

“Og mamma bruker dem ikke.”

Jeg satte fra meg handleposen.

“Du hadde ingen rett.”

“Faktisk eier pappa huset, og pappa ba meg rydde ut rotet.”

Jeg så mot Robert, som satt på øya.

“Sa du til ham at han skulle kaste eiendelene hennes?”

Robert så ikke opp.

“Jeg sa vi måtte gjøre stedet klart.”

“Det er forskjell på å pakke noe og å sette det ut for søppelhenting.”

“Da pakker du raskere.”

Logan la merke til opptakeren i hånden min.

Uttrykket hans endret seg.

“Du bærer fortsatt rundt på den tingen?”

“Ikke gjør det.”

Han satte fra seg kaffen.

“Seriøst, Hannah. Sover du med den? Legg den på puten ved siden av deg?”

“Flytt deg.”

Han stilte seg i veien min.

“Spill det for oss.”

Jeg prøvde å gå rundt ham.

Han tok tak i opptakeren.

“Logan, gi den tilbake.”

Han trykket på PLAY.

Mammas latter brøt ut fra den lille høyttaleren.

I ett sekund satt jeg tilbake ved kjøkkenbordet og så på mens hun dyttet brent toast rundt på tallerkenen.

Så trykket Logan STOPP.

“Ganske creepy, ærlig talt.”

“Gi den tilbake.”

“Kanskje du må begynne å leve i den virkelige verden.”

“Logan.”

Han løftet den over hodet.

Jeg rakte ut håndleddet hans.

“Vær så snill. Det er alt jeg har igjen av stemmen hennes.”

Han så rett på meg.

“Da antar jeg det er på tide at du slutter å lytte.”

Han kastet den på flisene.

Den knekkende lyden var så skarp at Robert endelig så opp.

Logan stirret på vraket.

“Problem løst.”

Jeg dyttet forbi ham og knelte på gulvet.

Magnetbåndet hadde løsnet seg opp i løse løkker.

En egg satt fast under skoen hans.

“Flytt foten din.”

Det gjorde han ikke.

“Flytt foten din, Logan.”

Han trådte til side og lo.

“Gud, du er dramatisk.”

Jeg plukket opp den ødelagte kassetten og presset de to halvdelene sammen.

Plasten ville ikke holde.

Robert gikk tilbake til iPaden sin.

“Hannah, rydd opp før noen kutter seg.”

Jeg så på ham.

“Hun var din kone.”

Han sukket.

“Ikke begynn.”

“Hun brukte sytten år på å ta vare på deg og sønnen din.”

“Hannah—”

“Han står her og ler fordi han ødela det siste opptaket av stemmen hennes.”

Robert la fra seg iPaden.

“Nok. Du gjør alle ulykkelige fordi du nekter å gå videre.”

Et øyeblikk sa ingen noe.

Så reiste jeg meg og holdt den ødelagte opptakeren mot brystet.

“Du har rett i én ting,” sa jeg. “Jeg burde ha gått videre for lenge siden.”

Jeg gikk opp trappen.

Logan ropte etter meg.

“Prøv å ikke skrive en hel minnetale om båndspilleren!”

Han lo igjen.

Jeg lukket soveromsdøren før han rakk å høre hva jeg ropte på ham.

Jeg tilbrakte tre timer ved pulten min for å prøve å reparere kassetten.

Jeg så en YouTube-veiledning om båndskjøting.

Jeg fant en liten skrutrekker i mammas gamle syboks.

Jeg la de knuste bitene på et hvitt håndkle så jeg ikke skulle miste noe.

Kassettskallet var skadet, men noe av båndet så fortsatt intakt ut.

Jeg søkte etter lokale lydrestaureringstjenester og lagret tre telefonnumre.

Så vendte jeg oppmerksomheten mot opptakeren.

Et hjørne av batterirommet var sprukket.

Da jeg fjernet bakdekselet, løsnet en tynn innsats bak den.

Noe falt ned på håndkleet.

En liten messingnøkkel.

Under lå et brettet papir pakket tett inn i papir.

Jeg kjente igjen håndskriften før jeg åpnet den.

Mamma krysset alltid syverne sine og prikket i-ene med små, bevisste merker.

Den første linjen lød:

Min vakre Hannah,

Hvis du leser dette, håper jeg det er fordi du reparerer noe du elsker, ikke fordi noen med vilje ødela det.

Jeg stoppet.

Hun hadde visst det.

På en eller annen måte visste hun at dette kunne skje.

Jeg fortsatte å lese.

Nøkkelen åpner bankboksen min hos Northfield Credit Union. Navnet ditt står på tilgangspapirene. Spør etter Elaine Foster.

Alt jeg ikke kunne oppbevare trygt i huset er der.

Jeg prøvde å håndtere dette før jeg ble for syk. Beklager at jeg ikke rakk å fullføre.

Så kom den siste advarselen.

Hannah, hvis Logan ødelegger denne radioen, betyr det at han vet hva jeg fant.

Ikke konfronter Logan eller Robert før du har sett alt.

Vær forsiktig.

Jeg elsker deg mer enn du noen gang vil forstå.

Jeg satt med brevet i fanget.

Min første tanke var at mamma hadde vært forvirret under sin siste sykdom.

Min andre var at hun aldri hadde forvekslet noe som involverte penger eller papirarbeid.

Hun hadde oppbevart alle medisinske regninger i en perm.

Hun kunne fortelle deg når strømregningen skulle betales uten å sjekke kalenderen.

Og hun anklaget aldri noen for noe galt med mindre hun hadde en grunn.

Jeg snudde nøkkelen i håndflaten.

På metalllappen var det et lite stemplet nummer.