Del 1: Stemmen han prøvde å viske ut

“DA ANTAR JEG DET ER PÅ TIDE AT DU SLUTTER Å HØRE PÅ DIN DØDE MAMMA.”

Stebroren min, Logan, holdt morens gamle kassettspiller over hodet sitt.

“Logan, vær så snill.” Jeg rakte etter den. “Det er det eneste opptaket jeg har av at hun ler.”

Han smilte.

Så slo han den mot kjøkkengulvet.

Plast knuste over de hvite keramiske flisene. Kassetten spratt ut, dekselet sprakk opp, og et bånd av brun magnetbånd spredte seg under joggeskoene hans.

Et øyeblikk klarte jeg ikke å bevege meg.

Jeg hadde hørt morens latter fra den maskinen mindre enn tretti sekunder tidligere.

Nå var det bare ødelagt plast.

Logan så ned på vraket.

“Vel,” sa han, og tok en ny slurk av Starbucks-kaffen sin, “jeg antar hun endelig er borte for godt.”

Stefaren min, Robert, satt ved kjøkkenøya og bladde gjennom bryllupslokaler på iPaden sin.

Han så ikke engang opp.

“Robert,” sa jeg. “Så du hva han nettopp gjorde?”

Han sveipet til et annet fotografi.

“Hannah, for Guds skyld. Det er en gammel kassettspiller. Du er tjueåtte år gammel. Slutt å oppføre deg som et barn.”

Logan lo.

Jeg falt på kne og begynte å samle bitene.

Ingen av mennene tilbød seg å hjelpe.

Tre timer senere, mens jeg prøvde å reparere det Logan hadde ødelagt, fant jeg en liten messingnøkkel skjult bak et avtakbart panel inne i opptakeren.

Rundt den var det et brev skrevet med min mors håndskrift.

Den siste setningen lød:

Hannah, hvis Logan ødelegger denne radioen, betyr det at han vet hva jeg fant.

Jeg leste den setningen seks ganger.

Fire dager senere ville Logan stå utenfor leiligheten min og trygle meg om å brenne det brevet.

Men den torsdag ettermiddagen trodde jeg fortsatt at det verste han noen gang hadde gjort, var å ødelegge den siste lyden av morens stemme.

Jeg tok feil.

Mitt navn er Hannah Brooks. Jeg er tjueåtte år gammel, og for fire måneder siden begravde jeg moren min.

Hun het Diane Brooks Miller.

Hun lagde forferdelige pannekaker, kjøpte julepynt i september, og insisterte på at hver hund hun møtte åpenbart var sulten, selv om eieren sto rett der med en pose godbiter.

Sangen hennes kunne rydde et rom.

Latteren hennes kunne fylle en.

Da min biologiske far døde i en trafikkulykke, var jeg seks år gammel. Mamma jobbet i resepsjonen på en tannlegeklinikk på dagtid og håndterte forsikringspapirer fra kjøkkenbordet vårt etter middag.

Vi hadde ikke mye.

Men hver fredag hentet hun meg på skolen, stakk innom matbutikken, og lot meg velge én latterlig ting vi absolutt ikke trengte.

Noen ganger var det en gigantisk pose med marshmallows.

Noen ganger var det en frossen pizza formet som en fotball.

En gang var det en fire fot høy oppblåsbar flamingo som sto i stua vår til februar.

“Livet er allerede alvorlig nok,” pleide hun å si til meg.

I fem år var vi et team.

Deretter giftet hun seg med Robert Miller.

Robert var en regional salgsleder med et polert smil, dyre klokker og en imponerende evne til å gjøre hver samtale til seg selv.

Han hadde en fjorten år gammel sønn ved navn Logan.

Jeg var elleve.

Før de flyttet inn, brukte jeg en hel lørdag på å dekorere Logans soverom med blå serpentiner og et håndlaget skilt.

VELKOMMEN HJEM, STOREBROR.

Han rev den av veggen den første natten.

“Ikke kall meg det,” sa han.

Jeg trodde han var flau.

Mamma sa han tilpasset seg.

Sytten år senere ventet jeg fortsatt på at han skulle bli ferdig med å tilpasse seg.

Logan lærte tidlig at Robert ville unnskylde nesten hva som helst.

Da han krasjet sin første bil, skyldte Robert på været.

Da han ble suspendert fra skolen for å ha slåss, skyldte Robert på rektoren.

Da han lånte penger og aldri betalte tilbake, kalte Robert ham ambisiøs.

Men når jeg glemte å tømme oppvaskmaskinen?

Robert holdt en forelesning om ansvar.

Mamma prøvde å gripe inn.

Robert hadde alltid det samme svaret.

“Du er for hard mot Logan fordi han ikke er din.”

Etter hvert begynte mamma å ha de samtalene med meg privat.

“Bare fortsett å bygge ditt eget liv, Hannah,” pleide hun å si. “Du trenger ikke å bo med dem for alltid.”

Jeg planla å gjøre akkurat det.

Jeg ville bli sykepleier.

Jeg ble tatt opp på et sykepleierprogram da jeg var tjuefem, og jeg husker fortsatt at mamma danset rundt på kjøkkenet vårt da opptaksmailen kom.

Hun skrev det ut og satte det på kjøleskapet.

Så kom timen hos kardiologen.

Mamma hadde slitt med hjerteproblemer i flere år, men tilstanden hennes hadde blitt verre.

Hjertesvikten hennes utviklet seg, og hun trengte hjelp med medisiner, måltider, avtaler og vanlige ting hun alltid hadde ordnet selv.

Robert sa at han ikke kunne redusere arbeidstimene sine.