“Du ba meg være rolig og moden, Derek,” sa jeg lavt, med en stemme som var helt blottet for bitterhet, og nettopp derfor traff ham som et slag i brystet. “Og det mest modne jeg noen gang har gjort, er å forstå at jeg er for mye verdt til å sitte på knærne i ditt hjem og be om en plass ved bordet.”
Jenna rakk meg kåpen. Marcus åpnet ytterdøren ut mot den opplyste gangen. Da den tunge eikedøren smalt igjen bak meg med et utvetydig dunk, hørte jeg ikke lenger summen av falske samtaler eller klirringen fra champagneglass.
Jeg hørte bare lyden av mine egne støvler mot flisene på vei ned trappene, ut i den friske, klare kveldsluften i Seattle – helt fri.
