for sarkasme. Han lette i ansiktet mitt etter sinne han allerede hadde anklaget meg for å ha. Han fant ingenting. “Flott,” sa han, og slappet sakte av. “Jeg er glad du ikke skal gjøre dette rart.” Så gikk han bort, allerede i ferd med å ta opp telefonen, sannsynligvis for å fortelle noen at kjæresten hans hadde håndtert det bedre enn forventet. Jeg ble liggende på kjøkkengulvet. Vasken dryppet hele tiden. Leiligheten luktet fuktig treverk, take-away-bokser og Dereks dyre parfyme. Jeg så meg rundt på kjøkkenet jeg hadde organisert, skapene jeg hadde skrubbet, de billige gardinene jeg hadde kjøpt fordi han sa stedet trengte varme, men aldri hadde fått valgt noen selv. Så rakte jeg etter telefonen min. Jeg åpnet meldingene mine og skrev én linje til Ava. Hei. Er gjesterommet ditt fortsatt åpent? Svaret hennes kom i løpet av sekunder.
Alltid. Hva skjer? I ett sekund skalv hendene mine. Ikke fordi jeg var redd for å dra. Fordi jeg nettopp hadde innsett at jeg hadde lov til det. Lørdagen kom med perfekt vær, for selvfølgelig gjorde det det. Seattle har en grusom sans for timing. Himmelen var klar blå, luften mild, glasstårnene fanget sollyset som om ingenting stygt kunne skje under dem. Ved middagstid hadde jeg allerede flyttet de viktige tingene til varebilen min. Not all at once. That would have been obvious. En handleveske da jeg gikk ned for å hente kaffe. Verktøysekken min da jeg sa jeg trengte noe fra jobben. Dokumentene mine gjemt i en handlepose under tørkepapir. Bestefarens klokke ble værende i lommen min, tung og jevn, tikkende mot hoften min. Klokken fire var leiligheten full.
Dereks kolleger kom først, lo altfor høyt i gangen med håndverksøl og dyre chips. Så treningsvennene hans. Så to kvinner fra markedsføringsteamet hans som klemte ham først og hilste på meg depå. Så mine venner fra jobben, Marcus og Elena, fortsatt i flanell og støvler. Så kom Jenna, min beste venn fra videregående, som kom inn, tok ett blikk på ansiktet mitt og visste det. “Hva skjer?” hvisket hun. “Senere,” sa jeg. Armene hennes strammet seg rundt meg. Musikk spilte. Glass klirret. Noen åpnet champagne fordi Derek hadde fortalt folk at dette var en milepæl. Lyslenkene glødet over balkongdøren. Rommet luktet basilikum, vin, sitronskiver og polert treverk. Jeg beveget meg gjennom mengden med et smil. Fyller på drinker. Sender forretter. Ler på de rette tidspunktene. Å være vertinne i en leilighet som aldri egentlig hadde vært min.
Rundt fem begynte Derek å sjekke telefonen sin. Han glattet ut skjorten sin. Han drev mot døren. Han stoppet midt i samtalen to ganger og kastet et blikk mot gangen. Folk la merke til det. Grupper legger alltid merke til når programlederen begynner å vente på noen som betyr altfor mye. Så ringte dørklokken. Leiligheten ble ikke stille. Verre. Den ble bevisst. Derek beveget seg mot døren. Jeg beveget meg raskere. “Jeg har det,” sa jeg. Han stoppet. I et øyeblikk krysset bekymring ansiktet hans. Så smilte han altfor bredt. “Selvfølgelig.” Jeg gikk til døren med tretti par øyne som lot som jeg ikke så på. Vennene hans. Mine venner. Folk ble plutselig fascinert av etiketter på flasker og smuler på tallerkener. Bestefarens klokke tikket i lommen min. Jeg skrudde på knappen.
Nicole sto i gangen med en flaske vin som sannsynligvis kostet mer enn støvlene mine. Hun var vakker. Designerjeans. Kremfarget silkebluse. Gulløredobber. Perfekte løse bølger. Sminke så naturlig at det krevde ekte ferdigheter å se tilfeldig ut. “Hei!” sa hun lystig. “Du må være Maya. Jeg har hørt så mye om deg.” “Det kan jeg tro,” tenkte jeg. Men jeg smilte. “Nicole,” sa jeg varmt. “Kom inn. Vi er så glade for at du kunne komme.” Derek dukket opp ved siden av henne før døren lukket seg helt. Ikke gått. Dukket opp. Som om hele kroppen hans hadde ventet på tillatelse. “Nicole,” sa han, stemmen hans løftet seg på navnet hennes. “Du klarte det.” Han tok vinen fra hånden hennes, fingrene hans strøk over hennes akkurat lenge nok til å være benektbare og synlige nok til å gjøre vondt. Jeg så kroppen hans snu seg mot henne. Det mykere smilet. Det yngre ansiktet. Måten oppmerksomheten hans skjerpet seg på. Og akkurat der, foran døråpningen, forsto jeg. Dette handlet aldri om Nicole. Dette handlet om at Derek ville at jeg skulle bli og se hva han valgte. I den neste timen ble jeg akkurat det han krevde. Rolig. Moden. Generøst. Uberørt. Jeg tok med et glass til Nicole før Derek rakk det. Jeg introduserte henne varmt for vennene mine. Jeg spurte om arbeidet hennes. Jeg sørget for at hun fikk sitteplass. Jeg sørget for at alle så meg gjøre det. Hvis Derek ville ha en test, ville jeg ha vitner. Hvert tiende minutt så han på meg, lette etter sjalusi. En
