Jeg stirret på ham.

“Daniel.”

“Det er faren min.”

“Han snakket om bestemoren min.”

“Så du får fornærme ham?”

“Jeg sa til ham at han krysset en grense.”

“Du tror alltid han krysser en grense.”

Frank sa ingenting.

Han sto bak Daniel med uttrykket til en mann som ser på at noen andre kjemper en kamp for ham.

Daniel pekte mot meg.

“Du behandlet bestemoren din som familie. Prøv å gi faren min halvparten av den respekten.”

“Jeg brydde meg om kvinnen som oppdro meg.”

“Og han oppdro meg.”

Ordene var så åpenbart usante at jeg ikke kunne svare med en gang.

Daniel visste det også.

Men da hadde fakta blitt mindre viktige enn familien han ønsket å forestille seg.

“Hvis dette fortsetter å skje,” sa han, “kanskje vi burde skilles.”

Jeg så på ham.

“Skilsmisse?”

“Du hørte meg.”

Han sa det som om han truet med å avlyse en middagsreservasjon.

“Behandle faren min som familie, eller slutt å late som du bryr deg om familien i det hele tatt.”

Den natten holdt sinnet meg våken.

Men sorgen gjorde alt usikkert.

Daniel hadde vært god mot bestemoren min i flere år før vi flyttet. Han hadde kjørt henne til avtaler. Fikset ting rundt hjemmet sitt. Tilbrakte ferier med henne. Ringte henne da jeg var opptatt.

Jeg visste hvor mye hun likte ham.

Og fordi jeg allerede var følelsesmessig utmattet, gjorde jeg det jeg hadde gjort siden Norfolk.

Jeg prøvde å forstå.

Kanskje jeg hadde blitt mindre tålmodig.

Kanskje sorgen hadde skjerpet hvert ord.

Kanskje jeg virkelig behandlet Frank annerledes.

De tankene gjorde meg flau nå, men de var ekte da.

Ethan var personen som til slutt sa det ingen andre ville.

Han ba om å få snakke med meg alene.

“Jeg burde nok ikke si dette,” begynte han, “men jeg synes du bør gå, Daniel.”

Jeg stirret på ham.

“Du mener skille deg fra ham?”

Ethan nikket.

“Jeg vet at han er broren min. Derfor er dette vanskelig.”

Han gned hendene sammen og så mot vinduet.

“Jeg drar også.”

“Forlater du Norfolk?”

“Ja.”

Det overrasket meg nesten like mye som rådene hans.

Ethan hadde vært den som hadde styrt Frank i flere år.

“Hvorfor?”

“Jeg er sliten.”

Svaret hans var enkelt.

Så forklarte han.

Frank hadde ikke sluttet å gamble.

Kanskje beløpene var mindre enn før, men vanen hadde aldri forsvunnet. Drikkingen hadde heller ikke forsvunnet.

Ethan hadde brukt år på å prøve å rydde opp i Franks problemer, dekke små gjeld, roe ned diskusjoner og stoppe ham fra å ødelegge den stabiliteten som var igjen.

“Jeg vil ha mitt eget liv,” sa Ethan.

Jeg kunne ikke klandre ham.

Han var trettifem. Han hadde allerede brukt for mye voksenliv på å være forelder til faren som hadde mislyktes i å være forelder til ham.

“Daniel er her nå,” fortsatte Ethan. “Kanskje jeg endelig kan gå min vei.”

Tanken på å miste den eneste personen som noen gang hadde utfordret Frank skremte meg.

Men jeg kunne ikke be Ethan ofre seg for min komfort.

Han reiste seg for å gå, men stoppet opp.

“En ting.”

“Hva?”

“Vær forsiktig med penger.”

Magen min strammet seg.

“Med Daniel?”

“Med pappa.”

Han så ukomfortabel ut.

“Bare hold økonomien din beskyttet.”

Jeg lovet at jeg skulle gjøre det.

Kort tid etter kom Daniel til meg med en forespørsel.

Ethan, sa han, trengte penger for å starte på nytt.

Han ønsket å forlate Norfolk, bygge et nytt liv, og trengte en engangssum for å etablere seg.

Hvis forespørselen angivelig hadde kommet fra Frank, ville jeg ha nektet umiddelbart.

Men Ethan hadde forsvart meg.

Han hadde advart meg.

Jeg stolte på ham.

Så jeg gikk med på å låne ut pengene.

Jeg ga den aldri direkte til Ethan.

Daniel ordnet alt.

På den tiden stilte jeg ikke spørsmål ved det.

Så forsvant Ethan.

Ikke lenge etter kom Daniel inn døren vår med et spedbarn i armene.

Jeg husker lyden av døren som åpnet seg.

Jeg husker at jeg snudde meg fra kjøkkenet.

Og jeg husker at jeg så et lite, innpakket barn mot Daniels bryst.

Ansiktet hans var rødt av sinne.

“Han gjorde det,” sa Daniel.

“Hvem?”

“Ethan.”

Jeg stirret på babyen.

“Hva snakker du om?”

“Han løp.”

Daniel begynte å gå frem og tilbake.

Han hevdet at Ethan hadde gamblet i hemmelighet. Pengene jeg hadde lånt ham var borte. Ethan hadde forsvunnet, byttet telefonnummer og latt babyen bli igjen hos Frank.

Jeg klarte ikke å bearbeide historien.

“Ethan har et barn?”

“Tilsynelatende.”

“Med hvem?”

“Jeg vet ikke.”

“Du har aldri sett ham date noen.”

“Det gjorde ikke du heller.”

Daniel sa at de hadde kontaktet politiet og spurt rundt, men Ethan hadde forsvunnet med vilje.

“Hva med babyens mor?”

“Vi vet ikke hvem hun er.”

Jeg så på barnet.