Han dro ikke neste morgen.

Eller morgenen etter det.

Hver kveld annonserte Frank at han skulle hjem dagen etter. Så kom morgenen, og han fant en annen grunn til å bli. En hodepine. Dårlig vær. En plan med Daniel. Et måltid han ønsket seg. Et sted de hadde tenkt å dra sammen.

Mot slutten av den første uken hadde overnattingsbagen hans på en eller annen måte blitt en del av gangen på soverommet vårt. I det andre sto skoene hans permanent ved inngangsdøren vår. Ved den tredje sluttet jeg å tro på ham hver gang han sa han skulle være borte i morgen.

Daniel virket begeistret.

Han hadde brukt hele barndommen på å ønske at faren skulle velge ham, og nå satt Frank i stua vår hver kveld og kalte ham «min sønn» som om de ordene alene kunne viske ut tiår.

Jeg prøvde å forstå.

Det ble setningen jeg gjentok for meg selv mer enn noen annen i løpet av de årene.

Prøv å forstå.

Frank drakk nesten hver kveld. Daniel hadde fortalt meg at faren hans hadde sluttet å drikke, men tydeligvis betydde Franks definisjon av å slutte å drikke når det var grunn til å feire, slappe av, spise, se på TV, besøke familie, huske fortiden eller klage over nåtiden.

Den første kvelden han bodde hos oss, ba han meg lage kjøtt og ta med noe kaldt å drikke til ham.

Da jeg nølte, lo han.

“Dette er et familiebesøk, Linda. Vi har lov til å kose oss.”

Jeg kjøpte ølet.

Så lagde jeg mat.

Så vasket jeg.

Daniel satt ved siden av ham og smilte på en måte jeg ikke hadde sett siden før flyttingen vår.

En stund holdt det smilet meg stille.

Problemet var at Frank ikke så ut til å forstå personvern.

Hvis han brukte badet, lot han ofte døren stå åpen. Hvis jeg var inne og dusjet, banket han gjentatte ganger til jeg svarte. Da jeg ba ham stoppe, insisterte han på at han bare sjekket at jeg ikke hadde sklidd.

En ettermiddag sa han at kvinner brukte for lang tid på toalettene, og at jeg fra nå av burde si ifra når jeg gikk inn, så han skulle vite at jeg var trygg.

En annen gang, mens jeg vasket opp, kom han med en ubehagelig kommentar om kroppen min og spøkte med at Daniel tydeligvis hadde arvet smaken sin i kvinner.

Jeg frøs med hendene under rennende vann.

Daniel hørte ham.

Daniel sa ingenting.

Frank lo som om stillheten min betydde at jeg også syntes det var morsomt.

Den eneste som utfordret ham var Ethan.

Ethan var trettifem da, syv år yngre enn Daniel, med en roligere væremåte og en skarp bevissthet om hvilken effekt faren hans hadde på et rom.

“Pappa, stopp.”

Frank rynket pannen.

“Hva?”

“Kommentarer om Lindas kropp. Banker på baderomsdøren. Å bli her i flere uker. Stopp.”

Frank ble umiddelbart fornærmet.

“Snakker du til faren din på den måten?”

“Du oppfører deg sånn og lurer så på hvorfor folk blir ukomfortable.”

Daniel flyttet seg i stolen, men forsvarte meg fortsatt ikke.

Ethan så rett på ham.

“Og du burde si noe også.”

Daniel stirret ned i gulvet.

Ethan vendte seg tilbake til Frank.

“Du har et hjem. Sett i gang. Daniel kan besøke deg. Du trenger ikke å bo i huset deres.”

Den diskusjonen avsluttet endelig Franks lange besøk.

Nesten en måned etter at han ankom for én natt, pakket han sakene sine og dro.

Jeg husker at jeg sto i døråpningen etter at bilen hans forsvant og følte skyld for hvor lettet jeg var.

For første gang på flere uker var huset stille.

Jeg tenkte kanskje livet vårt kunne bli normalt igjen.

Det gjorde det ikke.

Daniel hadde fortsatt ingen jobb.

Sparepengene våre forsvant.

Sluttvederlaget og pensjonspengene vi hadde tatt med fra Philadelphia var ikke uendelige, og uten at Daniel tjente noe, begynte jeg å ta imot alt lokalt arbeid jeg kunne finne.

Midlertidige kontorskift.

Helgearbeid.

Alt som hjalp til med å dekke dagligvarer og strøm mens jeg fortsatte å lete etter noe stabilt.

Daniel fortsatte å si at han lette.

Likevel hadde han alltid tid til Frank.

De dro på fisketur om natten. De tok helgeturer. De kjørte til stranden. De dro på fottur. Hvis Frank ville ha lunsj, møtte Daniel ham. Hvis Frank trengte noe, fant Daniel pengene.

Hver gang jeg spurte Daniel om et intervju, var det en unnskyldning.

En gang hoppet han over en helt fordi Frank ville tilbringe dagen nær Virginia Beach.

Den kvelden mistet jeg endelig tålmodigheten.

“Hvor lenge skal dette fortsette?”

Daniel stirret på meg.

“Hva?”

“Dette. Ingen jobb. Ingen lønnsslipp. Turer med faren din mens jeg jobber. Penger som forsvinner hver uke.”

“Jeg gjør ingenting.”

“Du var på fisketur i går kveld.”

“Så?”

“Du var på fottur på lørdag.”