Her er en engasjerende, følelsesladet og spennende fortsettelse på historien, skrevet på god norsk og tilpasset tonefallet i første del. Den bygger videre på situasjonen i stuen og gir fortellingen en uventet, dyp og tilfredsstillende avslutning.
– Mamma, ikke vær redd. Mannen har et trist hjerte. Malingen må være fargerik så hjertet hans ikke er grått lenger, hvisket den lille jenta høyt nok til at det gjenlød i det storslåtte rommet.
Ordene traff Aleksandr som et lynnedslag. Han som hadde ventet på unnskyldninger, redsel, tårer eller bortforklaringer om de forsvunne pengene, ble lammet. I hele sitt voksne liv hadde han bare hørt trusler, smisking, løgner og frykt i stemmene til menneske rundt seg. Ingen hadde noen gang sett bak fasaden hans. Ingen hadde noen gang sagt at han hadde et «trist hjerte».
Anna falt på knærne foran datteren, skjelvende av skrekk, og presset hendene sammen.
– Herr Romano, vær så snill… tilgi henne! Hun er bare et barn, hun forstår ikke hva hun gjør! Du kan trekke det fra lønnen min, du kan sparke meg på strak arm, bare ikke gjør henne noe! gråt kvinnen, mens hun desperat forsøkte å viske ut den lille gule solen med ermet sitt.
Men Aleksandr beveget seg ikke. Sakte åpnet han øynene.
Han reiste seg opp fra skinnsofaen i en rolig, kontrollert bevegelse. De iskalde, grå øynene hans festet seg på Anna, som stivnet til som saltstøtte. Den mektige mafiasjefen løftet hånden og kjente forsiktig på kinnet der den lille malingskosten hadde strøket over huden. Så tok han opp gullklokken og seddelbunken fra bordet.
Stuen var så stille at man kunne høre et sandkorn falle.
– Reis deg, Anna, sa Aleksandr med en dyp og uventet lav røst.
Kvinnen reiste seg langsomt, medtatt av redsel, mens hun holdt den lille jenta tett inntil seg som et skjold.
– Du tror at du er her for å gjøre en jobb, fortsatte Aleksandr, mens han gikk sakte bort mot det store panoramavinduet som vendte ut mot hagen. – Og du tror at det er du som har stjålet pengene fra kontoret mitt, ikke sant?
Anna ble likblek.
– Nei! Herr Romano, ved alt som er hellig, jeg har aldri rørt en eneste krone som ikke tilhører meg! Jeg vet at jeg er fattig, og at bakgrunnen min ikke er fin nok for dette huset, men jeg er ærlig! Datteren min og jeg har aldri stjålet noe i hele vårt liv!
Aleksandr snudde seg brått rundt. Blikket hans var ikke lenger fylt av den nådeløse kulden hun hadde fryktet. I stedet lå det en merkelig, uutgrunnelig glød i øynene hans.
– Jeg vet det, svarte han rolig. – De siste ukene har jeg testet lojaliteten til hver eneste en av mine ansatte og forretningspartnere. Pengene har ikke blitt stjålet av en vaskehjelp. De har blitt borte fordi min egen regnskapsfører har forsøkt å svindle meg. Du var bare den siste i rekken jeg ville teste, fordi du kom hit uten anbefalinger.
Han tok noen skritt nærmere, bøyde seg lett ned og så på den lille jenta, som fremdeles holdt den lille penselen i hånden og kikket fryktløst opp på ham med sine store, klare øyne. Den gule solen lyste på kinnet hans som en merkelig kontrast til de harde, markerte ansiktstrekkene og arrene fra en brutal fortid.
– Hva heter du, jenta mi? spurte Aleksandr, og for første gang på mange år var stemmen hans fri for sarkasme og trusler.
– Sofia, svarte jenta og smilte svakt. – Og du har en fin sol nå. Men du må ikke se så streng ut, ellers smelter den bort.
En kort stund ble det helt stilt. Så skjedde det utrolige: Aleksandr Romano – mannen som hele byen fryktet, som aldri viste svakhet og som styrte et imperium med jernhånd – trakk på skuldrene, senket skuldrene, og brast i en lav, hes og ekte latter. Det var en latter som kom dypt innenfra, en latter som ikke hadde hørt dagslys på flere tiår.
Anna stirret vantro på sjefen sin. Var han i ferd med å bli gal?
Aleksandr rettet på jakken sin, gikk bort til skrivebordet i hjørnet av stuen, og trykket på en internknapp.
– Viktor! kom det strengt gjennom intercomen.
Et øyeblikk senere raste sjefssikkerhetsvakten og den personlige assistenten hans inn i rommet, andpustne og klare til handling.
– Sjef? Hva har skjedd? Er du skadet?! ropte Viktor og så forskrekket på malingen i ansiktet til sjefen.
– Ingen er skadet, Viktor. Men jeg vil at du øyeblikkelig gir beskjed til politiet og sjekker regnskapet til den sjefsregnskapsføreren vår. Han er ferdig i selskapet, og i morgen vil han ikke lenger befinne seg i denne byen. Forstått?
– Ja, herr Romano! Men… ansiktet ditt… hva…?
