Et kollektivt gisp gikk gjennom forsamlingen. To av Whitlocks vakter prøvde å gå mot utgangen, men Daniels menn, som hadde stått diskret langs veggene, blokkerte dørene øyeblikkelig.
Claire ble likblek. «Dette er absurd! Du skal gifte deg med meg i kveld!»
«Forlovelsen er over,» sa Daniel kaldt. «Og det samme er Whitlock Shipping.»
Han så ned på Hannah. Det var en rar, ufattelig mykhet i blikket hans som ingen i det rommet noen gang hadde sett hos Daniel Carver.
I månedsvis hadde Hannah trodd hun var usynlig i herskapshuset. Hun visste ikke at Daniel hadde holdt øye med henne helt siden hun gikk gjennom dørene for første gang. Han hadde latt henne tro at hun snoket i skjul, mens han i virkeligheten hadde brukt informasjonen hennes til å felle familien Whitlock innenfra – og samtidig holde henne og det ufødte barnet trygt fra de som tok livet av ektemannen hennes.
«Mr. Carver…» stammet Hannah, mens svetten piplet på pannen hennes. «Barnet…»
En ny, mye hardere krampe grep tak i henne. Hun strammet grepet om Daniels arm så hardt at knystene hennes ble hvite.
Daniels maske av stål sprakk for første gang. Han feide bort tanken på gjestene, maktspillet og Whitlock-familien.
Uten å nøle løftet han Hannah opp i armene sine. Den svarte kjolen hennes lå over armen hans, og det ujevne, klippet håret hennes falt over skulderen hans.
«Riddell!» ropte Daniel til sin høyre hånd ved døren. «Få bilen fram til inngangen. Og ring Dr. Evans. Nå!»
Mens Daniel bar Hannah ut av den storslåtte bankettsalen – forbi de måpende gjestene, forbi en knust Claire Whitlock, og ut mot de ventende bilene i regnet – visste alle i rommet én ting:
Tjenestepiken de nettopp hadde sett bli ydmyket, var ikke lenger en ingen. Hun var kvinnen som hadde farget fremtiden til Carver-imperiet, og ingen i den byen ville noen gang våge å røre henne igjen.
