lurer på hva hun tenker. Martin Hale, herskapshusets forvalter, er 68 år gammel, og han behandler henne som et møbel. Det var ettermiddag, og han fant henne sittende på en hylle i skapet. “Du ser kjedelig ut,” sa han. “Jeg reiste meg for fort.” “Du sto i en time i morges.” “Det er fortsatt arbeid som må gjøres.” Martin ga henne en kalkunsandwich pakket inn i et hvitt papirhåndkle. “Sett deg.” “Mr. Hale…” “Det er ikke et råd.” Hun prøvde å smile og satte seg på en trestol. Martin så over skulderen før han snakket. “Hold avstand til Claire Whitlock i kveld.” “Jeg holder alltid avstand til kundene mine.” “Hun er ikke som de andre.” Hannah senket blikket mot sandwichen sin. Claire hadde vært i Carver-herskapshuset flere ganger de siste fem eller syv månedene.

Hun ropte aldri til personalet. Hun lo av dem og minnet dem på at de kunne byttes ut. For tre dager siden tvang hun en ung slave til å vaske en hel trapp på grunn av et synlig fingeravtrykk på beinet hennes. “Jeg er på kjøkkenet,” lovet Hannah. Martin så på henne med sine bekymrede grå øyne. “Noen ganger velger folk som må bevise sin styrke den minst kapable personen til å forsvare seg.” Før Hannah rakk å svare, dukket åtte år gamle Ben opp i døren. Bens far var en del av Daniels sikkerhetsteam og døde i et innbrudd for to år siden. Uten nærmeste familie som ønsket ham velkommen, bodde Ben i servicefløyen i herskapshuset, under oppsyn av Martin. Sykehuset tilbyr mat, klær og lærere. Hannah, på den ene siden,

gir ham alt som gir emosjonell dybde til disse tingene. Ben løp bort til henne og la hånden på magen hennes. “Sparket du i dag?” “Kanskje du sparket.” “Du vet fortsatt ikke?” (Jeg vet at dere alle er opptatt med å vite hva som kommer neste, så hvis dere vil vite mer, legg igjen en ‘FANGENDE’ kommentar nedenfor!) 👇

Ben la øret inntil den runde magen hennes, og i et lite sekund glemte Hannah den kalde frykten som alltid lå som et teppe over herskapshuset.

«Hvis det er en gutt, må han lære å seile,» kunngjorde Ben skråsikkert. «Det sa Mr. Hale at alle skikkelige gutter i Bay-området må.»

Martin humret lavt, men uttrykket hans ble raskt alvorlig igjen da tunge skritt nærmet seg i korridoren. Han vinket Ben raskt ut av rommet.

Klokken var nesten syv om kvelden da den store bankettsalen fyltes opp. Det duftet av dyre parfymer, importerte hvite roser og en undertrykt spenning som bare finnes blant folk med for mye makt. Daniel Carver – mannen som alle i denne byen enten fryktet eller prøvde å kjøpe – sto øverst i trappen og snakket med en senator.

Hannah holdt seg som avtalt i bakgrunnen. Hun bar et brett med tomme krystallglass da hun uheldigvis sneide borti Claires silkekjole i trengselen. Ikke en dråpe ble sølt, men for Claire var dette den perfekte anledningen til å statuere et eksempel.

«Se på deg,» hadde Claire hvest så høyt at de nærmeste gjestene snudde seg. «Skitten, gravid og i veien. Tror du at du kan gå rundt her som om du hører til?»

Det var da Claire grep saksen fra dekorasjonsbordet ved siden av og gjorde det utenkelige. Med ett hardt, brutalt jafs klippet hun av den lange lokken med Hannahs svarte hår foran 40 lamslåtte, men tause gjester.

Nå – i bankettsalen:

Krampen i magen til Hannah slapp taket for et øyeblikk, men smerten ble raskt erstattet av en brennende intensitet fra mannen som sto ved siden av henne.

Daniel Carvers jakke luktet av dyr tobakk og sedertre. Den var varm mot de kalde skuldrene hennes.

«Hva er det du gjør, Daniel?» raste Claire, men stemmen hennes sprakk i den stive stillheten. «Hun er en tjenestepike! En gjeldsslave som faren min sendte hit fordi den udugelige ektemannen hennes skyldte oss penger!»

Daniel snudde seg langsomt mot Claire. Blikket hans var som flytende bly.

«Aarons gjeld var oppdiktet,» sa Daniel, med en stemme som var så lav at folk måtte lene seg frem for å høre. «Dokumentene din far la frem var forfalsket. Og du, Claire… du trodde at ved å ydmyke henne i mitt hus, ville du vise hvem som har kontrollen?»

Claire rygget et skritt, men ryggen hennes traff kanten av det store champagnebordet. «Du… du kjenner henne ikke en gang!»

«Å jo,» sa Daniel. «Jeg kjenner henne.»

Han snudde seg mot Hannah og la en trygg, stram hånd rundt albuen hennes for å støtte henne.

«Aaron Monroe døde ikke i en ulykke på brygga,» sa Daniel høyt nok til at hele salen hørte det. «Han ble drept fordi han fant regnskapene som din far, Whitlock, brukte til å hvitvaske penger bak min rygg. Og bror til Hannah, Caleb Monroe? Han gjemmer seg på min trygge eiendom i Boston, fordi han brakte de bevisene til meg – ikke til politiet.»