Julián så på Renata for første gang på sju år. Han husket hvordan han en gang så på henne som en uoppnåelig drøm. Men nå så han bare en kvinne som var tom innvendig, en som aldri hadde lært å verdsette ekte mennesker eller ekte kjærlighet.
— Nei, Renata, svarte Julián mildt. — Jeg kom ikke tilbake for deg. Jeg kom tilbake for å kjøpe jorden der min bestefar svettet i femti år.
Han gikk opp trappen til verandaen og la skjøtet til La Escondida i hendene på Don Esteban.
— Gjelden din til banken er oppgjort, Don Esteban. Du kan bli boende i det lille gjestehuset nederst på eiendommen resten av dine dager, og du skal aldri mangle mat eller medisin. Jeg skal ikke kaste deg ut slik du kastet meg ut.
Don Esteban så ned på papirene i hendene sine, og deretter på den staselige hesten som sto rolig på tunet. Tårene rant langsomt nedover de rynkete kinnene til den gamle mannen.
Julián svingte seg opp på ryggen til Cenizo igjen, så ut over markene som nå var hans, og reid rolig mot solnedgangen på den jorden som en gang hadde støtt ham fra seg.
