Del 1 “Det er gjort, Julián. Pakk sakene dine og kom deg av bakken min. Jeg vil ikke se deg her mer. Don Estebans ord var som jern på Juliáns ansikt da han gikk, ansiktet hovent. På den andre siden av tauet går en hest med funksjonsnedsettelse, ryggen hoven og øynene triste. Den kalles Cenizo. Ingen vil ha ham. Ingen vil se ham lenger. Og alt var over på under fem minutter. Don Esteban åpnet en skuff, tok ut et revet brev og kastet det på bordet. —Dette er pengene dine. Et halvt tusen syv hundre dollar. Og få den funksjonshemmede hesten ut av beitet bak oss. Det er dyrere for meg å beholde den enn å la den høre noe som ikke tror det er menneskelig også. Renata så ned på datteren min som om hun var en del av hennes verden.
Julián så ned. Ikke fordi han følte noe for Renata Arriaga, men fordi han visste at han hadde holdt på en uoppnåelig kjærlighet for henne i årevis. Renata gjorde ikke narr av ham, men hun svarte heller ikke. Hun dro nettopp. Så fortalte hun faren om det, som en som snakket en ubehagelig sannhet. Den morgenen forlot Julián La Escondida med en gammel ryggsekk, fire tusen syv hundre dollar i lommen og et tau i hånden. På den andre siden av tauet går en hest med funksjonsnedsettelse, ansiktet hovent og øynene triste. Den kalles Cenizo. Ingen vil ha ham. Ingen vil se ham lenger. Og alt var over på under fem minutter. Don Esteban åpnet en skuff, tok ut et revet brev og kastet det på bordet. —Dette er pengene dine.
Et halvt tusen syv hundre dollar. Og få den funksjonshemmede hesten ut av beitet bak oss. Det er dyrere for meg å beholde den enn å gi den bort. Julián så ned på brevet. Så så han på mannen han hadde kalt sjefen sin i årevis. —Don Esteban, jeg har ikke gjort noe galt. Don Estebans ansikt hadde blitt hardt. —Du våger å se på datteren min som om du var en del av hennes verden. Julián så ned. Ikke fordi han følte noe for Renata Arriaga, men fordi han visste at han hadde holdt på en uoppnåelig kjærlighet for henne i årevis. Renata gjorde ikke narr av ham, men hun svarte heller ikke. Hun dro nettopp. Så fortalte hun faren om det, som en som snakket en ubehagelig sannhet.
Den morgenen forlot Julián La Escondida med en gammel ryggsekk, fire tusen syv hundre dollar i lommen og et tau i hånden. På den andre siden av tauet er en hest funksjonshemmet, ansiktet hans er hovent og øynene triste. Den kalles Cenizo. Ingen vil ha ham. Ingen vil ri ham. Ingen husker når han begynte å ri. På grunn av Arriaga er han et ubrukelig dyr. For Juliáns skyld var han det eneste mennesket på denne åsen som visste hvordan han skulle se på ham uten å få ham til å føle seg mindre. De gikk i timevis gjennom støvete veier. Solen glitrer gradvis på agavetrærne og farger himmelen oransje. Cenizo beveger seg fremover med smerte, men han stopper ikke. Det gjorde også Julián. Når natten faller på, ankommer de et lite stykke land utenfor Tepatitlán,
hvor Don Chema, en gammel venn av bestefaren hans, bor. Han var en tørr mann, med få ord, men med et godt hjerte. “Du kan sove i låven,” sa han. Hesten kan være nær stallen. Jeg har ikke mange, men ingen kommer til å kaste dem ut herfra. Den natten satt Julián på bakken, lente seg tilbake mot en gammel planke, og gråt stille. England Han gråt ikke bare fordi han mistet jobben. Han gråter på grunn av Renatas blikk, på grunn av ydmykelsen, fordi moren hans er syk i en by i Michoacán som han ikke kan sende penger, til Cenizo, til seg selv. Tidlig om morgenen, da himmelen så vidt begynte å bli blå, sto Julián opp. Han så på hesten. “Vi er ferdige, hører du meg?” Cenizo puster knapt. Julián har ingen veterinær, ingen trener, ingen penger. Han hadde hender, tålmodighet, og det bestefaren hadde lært ham før han døde: «Hester gror ikke fort, sønn. Den helbreder med respekt.” I flere uker vasket han føttene til Cenizo-hesten med kaldt vann fra en brønn. Han smører den med varm olje, og tvinger hesten til å hvile selv om hesten vil bevege seg. Han sov i nærheten for å høre pusten. Han spiser tortillas med salt for å kjøpe bygg. Tre måneder senere gikk Cenizo uten å holde noe. Fem måneder senere stiller han til valg. Syv måneder senere, da Julián red på hest i et tørt land for første gang, oppdaget han noe som fikk ham til å dåne. Cenizo er ikke en komplett hest. Han er en
