Synet som møtte meg da jeg tok et skritt inn i soverommet, fikk luften til å stivne i lungene mine.
Vindusene var lukket og dekket til med tjukke tepper, noe som holdt ute dagslys og stengte luften inne. Men det var ikke mørket som var verst. Det var varmen og gassen.
Sarah lå urørlig på sengen, krummet sammen som et foster. Ansiktet hennes var gustent, leppene blåaktige. På nattbordet ved siden av sengen sto en tom flaske med sovepiller, og et glass med rester av hvit væske. Og på gulvet lå en mobiltelefon som lyste opp med titalls ubesvarte anrop fra jobben.
En selvmordsnotat lå pent brettet på hodeputen. Jeg kastet et raskt blikk på det med tårefylte øyne: «Jeg orker ikke mer. Gjelden har knust meg. Ta vare på barna mine. Tilgi meg.»
Hun levde fremdeles, men pusten hennes var så grunn, så svak, at det knapt var mulig å høre den. Pulsen hennes, da jeg snublet bort og trykket to fingre mot halsen hennes, var faretruende langsom.
«Buster!» skrek jeg ut i gangen. «Hent hjelp! Spring!»
Hunden trengte ingen annen oppfordring. Han løp inn i rommet, snuste på Sarah, ga fra seg et skarpt bjeff, og løp deretter ut i stuen igjen for å passe på barna, mens jeg rev opp vindusene for å få inn frisk luft i det forgiftede rommet.
Jeg rev opp telefonen min fra lommer, fingrene skalv så voldsomt at jeg knapt klarte å trykke inn sifrene.
«110… 112… Hva er nødetaten?» hstest jeg frem da operatøren svarte. «Fort deg! En kvinne har tatt overdose! Forstadsvn. 14! Send ambulanse og politi med en gang!»
Da sirener begynte å ule i det fjerne noen minutter senere, og naboer begynte å samle seg ute på plenen, falt jeg på kne ved siden av sengen.
Sarah pustet fremdeles. De var sekunder fra å være for sent.
Ute i stuen satt ti år gamle Leo, med lillesøsteren i armene, mens den lojale gule labradoren Buster satt trofast ved siden av dem og voktet dem mot verden. De visste det ikke ennå, men moren deres kom til å overleve – takket være en hund som nektet å gi opp, og en nabo som kom akkurat i tidsnok til å slå inn døren.
