KAPITTEL 2
Luften i det lille kjøkkenet virket plutselig mettet med en annen type stillhet – en som smakte metallisk og kaldt.
Jeg mistet taket i kosteskaftet. Det traff gulvet med et hult dundrende ekko. Emma i lekegrinden hikstet fremdeles, den vesle kroppen ristet av utmattelse. Men blikket mitt var klistret til den råtne, sure melken som rant utover linoleumsgulvet fra den knuste flasken, og deretter til ti år gamle Leo.
Gutten skjelve over hele kroppen. Han stirret på hendene sine, dekket av den syrlige, gulaktige væsken, før han så opp på meg med store, skrekkslagne øyne.
«Martha…» visket han, stemmen hans knakk fullstendig. «Jeg klarte det ikke. Jeg prøvde å holde den fast, men den bare… den var overalt.»
Før jeg rakk å spørre hva han mente, gjentok Buster sin desperate handling nede i gangen. Hundens klør klorte mot den tunge, låste døren til hovedsoverommet igjen og igjen, fulgt av en rekke sørgelige, nesten menneskelige klynk.
Hjertet mitt hamret mot brystkassen som en villfugl i et bur. Det var noe fryktelig galt her. Sarah dro aldri fra barna sine. Og hun ville aldri, under noen omstendigheter, ha låst soveromsdøren på utsiden.
«Leo,» sa jeg, og prøvde å holde stemmen så stødig som mulig for gutten skyld. «Hvor er mamma?»
Leo svelg tungt, tårene rant nå fritt nedover de skitne kinnene hans. «Hun… hun gikk ikke på jobb i dag, Martha. I natt… i natt kom hun hjem veldig sent. Hun så rar ut. Hvit i ansiktet. Hun sa hun var så forferdelig trøtt, og så låste hun seg inn på soverommet. Men… men hun har ikke åpnet døren siden i går kveld. Og telefonen hennes ligger på kjøkkenbenken der drorte.»
Puzzlene falt på plass med en brutal, iskald hastighet.
Selve varmen i huset – som jeg først trodde skyldtes sommervarmen – var unaturlig kvelende fordi varmesystemet eller en brennende ovn stod på fullt der inne. Sarahs bil sto utenfor fordi hun aldri dro. Og hunden… lojale, kloke Buster hadde prøvd å stanse Leo fra å gjøre noe forferdelig, eller kanskje prøvd å få hjelp fordi han luktet at noe forferdelig hadde skjedd bak den lukkede døren.
«Buster prøvde bare å stoppe deg fra å gå inn der, ikke sant?» visket jeg, mer til meg selv enn til gutten.
Labradoren sendte meg et blikk, bjeffet kort og skarpt, og løp tilbake til soveromsdøren, og skrapet febrilsk med poten igjen.
KAPITTEL 3
Jeg rykket til. Jeg måtte handle, og jeg måtte gjøre det nå.
«Leo,» sa jeg bestemt og la en fast hånd på den skjelvende skulderen hans. «Ta med deg Emma ut i stuen. Sett deg på sofaen og ikke se hit, forstår du? Uansett hva som skjer.»
Gutten nikket blindt, tok den lille søsteren sin opp fra lekegrinden og bar henne gråtende ut i det tilstøtende rommet.
Jeg gikk med stive skritt nedover den trange gangen. For hver fot jeg nærmet meg hovedsoverommet, ble luften tyngre, nesten giftig. En svak, søtlig odør blandet seg med lukten av den sure melken. Det var en lukt som fikk magen til å vrenge seg – en blanding av kjemikalier og noe helt annet.
«Buster, sitt,» beordret jeg lavt.
Hunden hveste lavt, men satte seg motvillig ned, og holdt øynene festet på dørhåndtaket.
Jeg tok tak i dørhåndtaket. Det var iskaldt. Jeg pressede ned, men døren rikket seg ikke – den var solid låst med en deadbolt fra innsiden, akkurat slik Sarah pleide å gjøre da hun la seg trygt om kvelden.
Men i dag var det ikke trygghet der inne.
«Sarah!» ropte jeg, og banket hardt med knokene mot treverket. «Sarah, åpner du opp? Det er Martha fra ved siden av! Leo og Emma er her ute!»
Ingen svar. Bare den samme gravlignende stillheten.
Husket jeg nøkkelen jeg brukte for å komme inn? Den passet til inngangsdøren, men innerdørene i disse gamle forstadshusene hadde sjeldent låser som krevde ekstranøkler fra utsiden – med mindre noen hadde satt inn en spesiell deadbolt på soverommet. Og det var akkurat det Sarah hadde gjort for noen måneder siden, etter at det hadde vært et innbrudd i nabolaget.
«Forbanna,» mumlet jeg.
Jeg så meg omkring i gangen. På veggen hang en tung, innrammet speil med en bred treramme. Uten å nøle løftet jeg den ned, snudde den og brukte den tunge kanten som et improvisert brekkjern mot dørkarmen, akkurat ved låsen.
«Martha! Hva gjør du?!» hvinte Leo fra stuen, skremt av lyden av treverk som splintret.
«Hold deg der ute, Leo!» ropte jeg tilbake, mens adrenalinet pumpet i årene med en slik kraft at det suste i ørene mine.
Med et siste, desperat krefttak presset jeg. Det hørtes et høyt KRASJ idet messinglåsen rev seg løs fra dørkarmen med treverk og skruer hengende etter seg.
Døren fløy opp.
