Slettet det.
Skrev:
Lagde ikke ekstra.
Sendte.
Tre prikker dukket opp.
Forsvant.
Ved lunsj:
Thai i kveld?
Jeg hadde allerede en plan.
Ikke fordi jeg ville såre henne.
Fordi jeg i seks måneder hadde behandlet timeplanen min som noe som automatisk bøyde seg mot ekteskapet.
Hvis jeg ikke var en ektemann, måtte jeg huske at jeg hadde venner.
Kan ikke. Middag med Shawn.
Et minutt senere:
Du har lagt planer?
Jeg stirret.
Ironien var så åpenbar at den nesten føltes iscenesatt.
Ja.
Den kvelden så Shawn på meg over en tallerken med vinger.
«Du ser forferdelig ut.»
«Takk.»
«Ekteskapet?»
Jeg nikket.
«Hvor ille?»
«Hun sier at vi er romkamerater.»
Han sluttet å tygge.
«Hva?»
Jeg forklarte.
Ikke hver detalj.
Nok.
Da jeg var ferdig, lente Shawn seg tilbake.
«Så hun vil forbli gift mens hun tester om hun vil være gift.»
«Omtrent sånn.»
«Og du?»
«Nei.»
Det var første gang jeg sa det høyt.
Nei.
Jeg ville ikke det.
Jeg ville ha en kone som ville være min kone.
Ikke noen som vurderte oppgraderinger mens jeg betalte mesteparten av boliglånet.
Jeg kom hjem klokken ni.
Døren til Cassies soverom var lukket.
Et øyeblikk knuste tristheten meg.
Så fortsatte jeg mot gjesterommet.
Fredag tok jeg en PTO-dag.
Jeg kjørte til REI og kjøpte campingutstyr.
Et ekte telt.
Liggeunderlag.
Bedre ryggsekk.
Kokeutstyr.
I årevis hadde jeg snakket om soloturer.
Cassie hatet camping.
Så jeg dro ikke.
Ekteskap innebærer kompromiss.
Men da jeg så gjennom reolene den morgenen, innså jeg hvor mange små interesser jeg stille hadde lagt på hylla fordi det å holde helgene ledige føltes viktigere.
Ved middagstid kjøpte jeg et topografisk kart over Rocky Mountain National Park.
Papiret luktet rent og tørt.
Noe inne i meg åpnet seg.
Fredag kveld presset Cassie meg opp i et hjørne på kjøkkenet.
«Har du tenkt på det jeg sa?»
«Ja.»
Hun ventet.
«Jeg forstår.»
«Forstår hva?»
«Du vil ha et romkameratforhold.»
Ansiktet hennes strammet seg.
«Jeg sa at det ikke var helt det jeg mente.»
«Hva mente du?»
«Mindre press.»
«Press til å gjøre hva?»
«Å oppfylle ekteskapet.»
«Mener du intimitet?»
«Delvis.»
«Forpliktelse?»
Hun rynket pannen.
«Hvorfor får du ord til å høres ut som anklager?»
«Jeg spør.»
Hun sukket.
«Du har vært kald hele uken.»
«Jeg trodde du ville ha plass.»
«Plass betyr ikke å oppføre seg som om jeg ikke finnes.»
«Det gjør jeg ikke.»
«Du laget ikke kaffe.»
Jeg holdt nesten på å le.
«Er det dette det handler om?»
«Nei.»
Hun la armene i kors.
«Du har stoppet alt.»
«Ja.»
«Hvorfor?»
«Fordi du sa at jeg ikke er mannen din.»
«Det betyr ikke at du slutter å bry deg.»
«Jeg bryr meg fortsatt.»
«Så oppfør deg som det.»
Jeg stirret på henne.
Der var det.
Hun ville ha det emosjonelle arbeidet i et ekteskap mens hun satte forpliktelsene hun fant begrensende, på pause.
Jeg holdt meg rolig.
«Jeg avlyste årsdagsmiddagen.»
Ansiktet hennes ble tomt.
«Hva?»
«Reservasjonen.»
«Du avlyste den?»
«Ja.»
«Hvorfor?»
«Fordi å feire en årsdag betyr at vi feirer et ekteskap.»
Øynene hennes ble store.
«Du er utrolig dramatisk.»
«Jeg tar deg på alvor.»
«Det er ikke å ta meg på alvor.»
«Jeg har aldri tatt noe du har sagt mer alvorlig.»
Hun så oppriktig panikkslagen ut.
«Den middagen betydde noe for meg.»
«Det betydde noe for meg også.»
«Hvorfor avlyste du den da?»
«Fordi jeg ikke vil sitte overfor deg og late som alt er normalt mens du bestemmer om du kanskje skal ‘utforske forbindelser’ med noen andre.»
Hun ble stille.
Jeg fortsatte.
«Vi må snakke om økonomi også.»
Hun snudde hodet brått mot meg.
«Hva?»
«Ikke noe uansvarlig. Ikke noe skjult.»
Jeg la en mappe på benken.
«Jeg snakket med en advokat.»
Blodet forsvant fra ansiktet hennes.
«Du hva?»
«Konsultasjon.»
«Ringte du en skilsmisseadvokat?»
«Ja.»
«Scott.»
Stemmen hennes brast.
“Vi hadde én samtale.”
“Nei.”
Jeg så på henne.
“Vi hadde seks måneder.”
Tårer fylte øynene hennes.
“Vurderer du virkelig skilsmisse?”
“Jeg tenker virkelig på det du ba om.”
“Det var ikke det jeg ba om.”
“Du ba om å slutte å være mann og kone uten å endre noe annet.”
“Nei.”
“Jeg går ikke med på det.”
Hun begynte å gråte.
I fem år hadde det å se henne gråte øyeblikkelig trukket meg mot henne.
Den kvelden ble jeg der jeg var.
Ikke fordi jeg likte det.
Fordi å trøste henne ville ha endret temaet.
Cassie tørket ansiktet.
“Hva skjer økonomisk?”
“Vi trenger en rettferdig plan.”
“Jeg trodde økonomien vår var i orden.”
“Den var basert på et ekteskap.”
“Vi er gift.”
“Ja.”
“Så hvorfor oppfører du deg som om vi ikke er det?”
Jeg stirret.
“Cassie.”
Hun så bort.
Jeg viste henne tallene.
Inntekt.
Boliglån.
Strøm og vann.
Gjennomsnittlige husholdningsutgifter.
Ikke tre års nag.
Dagens virkelighet.
