Et problem jeg var ansvarlig for å løse, men ikke fikk lov til å definere sammen med henne.
Jeg burde rett og slett vite det.
Jeg prøvde likevel.
Jeg begynte å ta meg av flere matvarebestillinger.
Bestilte tannlegetimene våre.
Overtok planleggingen av rengjøringstjenesten.
Cassie virket ikke lykkeligere.
Hun virket fjernere.
Så endret soverommet seg.
Til å begynne med var det sporadisk.
«Sliten.»
«Lang dag.»
«Hodepine.»
Vanlige ting i et ekteskap.
Så ble det sporadiske nesten hver gang.
Jeg rakte ut etter henne om natten og kjente at kroppen hennes stivnet.
Ikke dramatisk.
Akkurat nok.
En skulder som vendte seg bort.
En hånd som forsiktig flyttet min.
Et sukk.
Etter den fjerde avvisningen på rad sluttet jeg å ta initiativ.
Ikke for å straffe henne.
Fordi det er bare så mange ganger en person frivillig kan gå mot avvisning før selvrespekten begynner å fortelle ham at han skal holde seg i ro.
Ukene gikk.
En kveld spurte jeg:
«Har vi det bra?»
Cassie fortsatte å scrolle på telefonen.
«Hva?»
«Oss.»
Hun så endelig opp.
«Hvorfor?»
«Vi har ikke vært nære på en stund.»
Hun sukket.
Der var den lyden igjen.
Ikke tristhet.
Byrde.
«Vi trenger emosjonell kontakt før fysisk kontakt.»
«Ok.»
Jeg satte meg ved siden av henne.
«Hvordan fikser vi det?»
«Du gjør det akkurat nå.»
«Gjør hva?»
«Gjør det om til et problem som skal løses.»
Jeg holdt nesten på å le, fordi det var slik jeg forsto problemer.
«Du sa nettopp at vi trenger kontakt.»
«Ja.»
«Så jeg spør hvordan vi kan gjenopprette kontakten.»
«Det er ikke sånn nærhet fungerer, Scott.»
«Så hjelp meg.»
Hun vendte tilbake til telefonen.
«Jeg burde ikke måtte lære deg hvordan man er følelsesmessig tilgjengelig.»
Jeg satt der i flere sekunder.
Så reiste jeg meg.
«Greit.»
Jeg gikk opp.
Det var omtrent på den tiden vielsesringen hennes forsvant.
Cassie hadde hatt den på seg nesten hver dag i fem år.
En lørdag morgen la jeg merke til den bare hånden hennes mens hun lagde kaffe.
«Hvor er ringen din?»
Hun så på fingeren sin.
«Å. Den blir renset.»
«Hvor?»
«Hos gullsmeden.»
«Er alt i orden med den?»
«Ja.»
Hun byttet tema.
Åtte uker senere lå ringen i smykkeskrinet hennes.
Jeg visste det fordi hun en morgen ba meg hente klokken hennes.
Smykkeskrinet var åpent.
Ringen lå rett der.
Jeg konfronterte henne ikke.
Det var begynnelsen på noe jeg senere skulle komme til å angre på.
Jeg begynte å samle på vonde følelser i stedet for å snakke om dem.
Ikke fordi jeg ville ha ammunisjon.
Fordi hver samtale hadde begynt å ende på samme måte.
Jeg la merke til noe.
Cassie forklarte hvorfor det at jeg la merke til det, var bevis på problemet mitt.
Telefonen ble konstant til stede.
Skjermen ned.
Alltid innen rekkevidde.
Meldinger fikk henne til å smile på måter jeg ikke hadde sett rettet mot meg på måneder.
«Hvem er morsom?»
spurte jeg en kveld.
Hun låste skjermen.
«Harper.»
En annen gang:
«Jobb.»
En annen:
«Bare en gruppechat.»
Alltid normal.
Alltid med en svak defensiv brodd som fikk meg til å føle meg skyldig for å spørre.
Årsdagen vår nærmet seg.
Fem år.
Jeg bestemte at vi trengte å komme oss ut av huset.
Jeg viste Cassie flybilletter til Costa Rica.
“Fem netter.”
sa jeg.
“Strand. Ingen jobb.”
Hun stirret på skjermen.
“Det er dyrt.”
“Vi har råd til det.”
“Jeg vil heller bruke pengene på badet.”
“Badet fungerer.”
“Det ser tjue år gammelt ut.”
“Det er elleve.”
“Du vet hva jeg mener.”
Jeg lukket laptopen.
“Greit.”
Vi bestemte oss for middag i stedet.
Jeg reserverte bord på en av favorittrestaurantene våre i sentrum.
Jeg booket det to måneder i forveien.
Så sterkt ønsket jeg fortsatt at det skulle være noe å redde.
Den siste samtalen skjedde fem dager før reservasjonen.
Det var en tirsdag.
Selvfølgelig var det det.
Cassie hadde ikke dratt til Harper den kvelden.
Jeg satt i sofaen og kikket på SUVer.
Ikke noe ekstravagant.
En Toyota 4Runner.
Praktisk.
Pålitelig.
Sedanen vår var grei, men jeg hadde tenkt mer langsiktig.
Camping.
Snø.
Kanskje barn etter hvert.
Cassie kom ned trappen med telefonen i hånden.
“Hva ser du på?”
“Biler.”
Hun satte seg i den andre enden av sofaen.
“Hvorfor?”
“Jeg prøvekjørte en 4Runner på lørdag.”
Ansiktet hennes endret seg litt.
“Når?”
“Mens du var med Harper.”
“Du sa det ikke til meg.”
“Det var ikke en hemmelighet.”
Jeg snudde laptopen mot henne.
“Se. Gode sikkerhetsvurderinger, masse lasteplass. Hvis vi noen gang får barn—”
“Scott.”
Måten hun sa navnet mitt på fikk meg til å stoppe.
Hun trakk pusten dypt.
Så la hun telefonen med forsiden ned.
“Vi må snakke sammen.”
Alt inni meg strammet seg.
Jeg lukket laptopen.
“Okay.”
Cassie stirret på hendene sine.
“Jeg har tenkt mye.”
Jeg ventet.
