— Har du merket noe til ham i dag? spurte Dr. Rivas lavt.

— Nei, han har holdt seg på kontoret hele natten, svarte Mariana med en kald latter. — Snart er denne marerittperioden over, og alt vil tilhøre oss.

I det samme øyecblicket åpnet kjøkkendøren seg med et kraftig dunk.

Inn kom ikke Rosa med morgenkaffen. Inn kom fire uniformerte politibetjenter fra føderalpolitiet, etterfulgt av advokat Arriaga og en ung, modig jente med sin slitte notatbok i hånden – Lupita.

Mariana reiste seg så brått at kaffekoppen veltet og knuste mot gulvet. Fargen forsvant fullstendig fra det sminkede ansiktet hennes.

— Hva… hva betyr dette?! hveste Mariana og prøvde å gjenvinne sin autoritet. — Hvem har sluppet disse inn i huset mitt?! Dette er privat egendom!

Fra gangen kom Ernesto gående.

Han så ikke lenger svak og forvirret ut. Skuldrene hans var rette, blikket var skarpt, og i hånden holdt han en offisiell arrestordre og utskriften av opptaket. Bak ham stod Rosa og gråt av lettelse, mens Lupita holdt seg tett til moren sin med notatboken trykket mot brystet.

— Eiendommen er kanskje registrert på oss begge, Mariana, sa Ernesto med en dyp, krystallklar stemme som gjenlød i hele rommet. — Men den kriminelle virksomheten du og legen din har drevet her nede, tilhører bare dere.

Dr. Rivas forsøkte å rygge mot bakdøren, men to av betjentene grep tak i armene hans og la ham i håndjern på sekunder.

— Nei… vent! Ernesto, kjære! ropte Mariana, og den falske masken hennes brast fullstendig i tusen knas. Hun falt på kne foran mannen hun hadde forsøkt å drepe. — Det var ikke sånn det var! Det var legen… han presset meg! Du kan ikke gjøre dette mot meg! Vi har vært gifte i årevis!

Ernesto så ned på kvinnen som lå foran føttene hans. Det fantes ingen anger i øynene hennes, bare en bunnløs panikk over at spillet var over.

— Du prøvde å ta livet mitt for penger, Mariana, sa Ernesto kaldt. — Og det verste var ikke at du prøvde å forgifte meg. Det var at du trodde du slapp unna fordi du så ned på alle rundt deg og trodde de var usynlige.

Betjentene løftet Mariana opp og førte henne vekk i håndjern. Mens hun ble dratt ut gjennom stuerommet, snudde hun seg og kastet et hatets blikk mot den vesle jenta i hjørnet. Men Lupita vegret seg ikke. Hun holdt blikket fast og stolt.

KAPITTEL 4: En ny vår i San Jacinto

En uke senere var det en stille, fredelig morgen i herskapshuset.

Politiet hadde beslaglagt samtlige av Marianas eiendeler, og Dr. Rivas satt varetektsfengslet i påvente av en lang rettssak for drapsforsøk. Selskapets aksjer og testamentet var sikret gjennom et nytt, ugjenkallelig dokument.

Ernesto satt på den solfylte terrassen og drakk en kopp ren, varm te. Ingen piller. Ingen gift. Bare ekte, klar livsgnist.

Lupita kom ut på terrassen med en ny notatbok i hånden. Hun så litt sjenert på den mektige forretningsmannen.

— Herr Ernesto… trengs det noe mer her? spurte hun lavt.

Ernesto smilte – et bredt, ekte smil som ikke hadde syntes på ansiktet hans på flere år. Han reiste seg, gikk bort til jenta og la en hånd på den spinkle skulderen hennes.

— Ja, det er én ting som trengs, Lupita, sa han mildt. — Jeg trenger at du slutter å kalle meg «sir» eller «herre».

Jenta blunket overrasket. — Hva skal jeg kalle deg da?

— Bestefar, for eksempel, sa Ernesto med en latter som fylte luften. — Eller ganske enkelt en venn. For uten deg ville jeg ikke ha vært her i dag.

Ernesto så ut over haven, der solen skinte over de grønne trærne. Han hadde mistet en kone som aldri elsket ham, men han hadde vunnet livet sitt tilbake – og han hadde lært en lekse som ingen penger i verden kunne kjøpe: At de største heltene i denne verden ofte er de som sitter stille i skyggene, og at ekte oppmerksomhet og omsorg aldri må undervurderes.