KAPITTEL 1: Det skjulte sporet i kjelleren
Nattens mørke falt over det enorme herskapshuset i Lomas de Chapultepec som et tungt teppe. Lyset fra månen trengte så vidt gjennom de store stuevinduene og tegnet lange, skumle skygger langs de polerte gangene.
I det store soveromsbygget lå Ernesto våken. For første gang på mange måneder var hodet hans klart. Hver gang han husket den bitre smaken av pillen Mariana hadde gitt ham morgen etter morgen, kjente han en dyp, brennende kvalme stige opp i brystet. Lupitas ord – «De vil at du skal tro at du er syk… De vil at du ikke skal endre testamentet» – runget i hodet hans som kirkeklokker.
Klokken var litt over to om natten da han hørte svake, forsiktige skritt utenfor soveromsdøren.
Ernesto reiste seg lydløst fra sengen. Han tok på seg morgenkåpen, snek seg ut på den mørke gangen og så ned mot trappen som førte til den gamle kjelleren. Der nede, bak de tunge eikedørene, lå husets opprinnelige arkivrom og det gamle laboratoriet der familiens eiendomspapirer, regnskaper og historiske dokumenter ble oppbevart.
Et svakt, gult lys glitret under dørterskelen til kjelleren.
Med bankende hjerte snek Ernesto seg ned trinnene, en etter en, og passet på å ikke lage en eneste lyd mot det knirkende treverket. Da han kom til bunnen av trappen, sto døren på gløtt.
Inne i rommet sto Mariana. Ansiktet hennes, som alltid var så feilfritt og smilende oppe i lyset, var nå forvrengt av stress, grådighet og kald raseri. For anledningen var hun kledd i mørke klær, og foran henne på det store trebordet lå stabelen med det virkelige testamentet og selskapets aksjebrev.
Ved siden av henne sto Dr. Rivas, legen som i månedsvis hadde forsikret Ernesto om at han led av «alvorlig og uhelbredelig utmattelse».
— Er du sikker på at dosen i kveld var sterk nok? hviskte Mariana med en skarp, giftig stemme. — Han nektet å spise middagen sin i kveld. Hvis han begynner å bli for klar i hodet, vil advokatene hans oppdage at aksjeoverdragelsen ikke er signert av ham personlig!
Dr. Rivas tørket svetten av pannen med et skittent lommetørkle. — Dosen i medisinen hans var beregnet til å føre til et langsomt, umerkelig hjerteinfarkt innen uken er omme, frue. Det ville ha sett ut som helt naturlige årsaker i hans alder. Men vi har ikke tid til at han oppdager noe nå. Hvis piken, Lupita, har snakket mer med ham…
— Lupita er bare et barn! hveste Mariana. — En hushjelpsunge som ingen tror på! I morgen tidlig skal jeg sørge for at Rosa og datteren hennes blir kastet på gata uten en krone forstås på et påstått tyveri. Da er det problemet løst for godt.
Ernesto kjente at luften ble slått ut av lungene hans. Kulden som hadde ligget i ryggraden hans hele dagen, ble til en brennende ild av raseri. Mennesket han hadde delt livet med, kvinnen han elsket og stolte på, prøvde å ta livet av ham for penger og makt.
KAPITTEL 2: Beviset på telefonen
Ernesto holdt seg fast i dørkarmen for ikke å falle. Han tok opp telefonen sin, skrudde på opptakeren, og strakte hånden forsiktig inn gjennom døråpningen slik at den sensitive mikrofonen fanget opp hver eneste setning de sa.
— …og når han er borte, overtar vi alt, fortsatte Mariana mens hun signerte en falsk fullmakt med en av Ernestos egne kulepenner. — Arriaga-konsernet vil være vårt, og eiendommene i Lomas de Chapultepec vil bli solgt til mine investorer i utlandet. Ingen vil noen gang lure på hva som skjedde.
Dr. Rivas nikket nervøst. — Utmerket. Jeg henter den siste dosen med gift fra vesken min i bilen min i morgen tidlig. Denne gangen tar vi ingen sjanser.
Ernesto trakk hånden til seg. Han trengte ikke å høre mer.
Han snek seg stille opp igjen til etasjen over, gikk inn på kontoret sitt, og låste døren bak seg. Med skjelvende, men besluttsomme hender koblet han telefonen til den krypterte datamaskinen og sendte opptaket direkte til sin mest betrodde venn og advokat, Santiago Arriaga.
Sekundene etter ringte telefonen hans. Det var advokaten.
— Ernesto? Er dette ekte?! spurte advokaten med hes, skremt stemme.
— Det er ekte, Santiago, hvisket Ernesto inn i telefonen. — De har prøvd å forgifte meg i månedsvis. Politiet må varsles umiddelbart, og send noen hit til å beskytte Lupita og moren hennes. De er i livsfare her.
KAPITTEL 3: Morgenen da masken falt
Klokken syv neste morgenen strømmet solen inn over Lomas de Chapultepec, men atmosfæren i herskapshuset var alt annet enn varm.
Mariana kom ned trappen, kledd i en elegant, hvit morgenkåpe, med et falskt, strålende smil om munnen. Hun gikk rett inn på kjøkkenet, der Dr. Rivas allerede satt og drakk kaffe sammen med henne.
