Valeria satt på trappen foran huset. Fargen var vendt tilbake til kinnene hennes, og trinnene hennes var blitt stødige og faste igjen etter tre måneders uavbrutt behandling med Neuravía. Ved siden av henne satt Mateo og stemte en gammel gitar som de hadde kjøpt på bruktmarkedet i byen.
Nede ved hageporten sto Alejandro.
Han var kledd i arbeidsbukser og en enkel skjorte, med hendene flekket av jord og maling. Etter at han forlot legemiddelindustrien, hadde han brukt sine siste personlige sparepenger på å starte en uavhengig, ideell stiftelse som hjalp pasientforeninger med å få juridisk bistand mot store konsern. Han tjente ikke lenger millioner, men hver kveld sov han godt.
— Alejandro! ropte Mateo fra trappen. — Kom og hør! Jeg har lært den nye sangen!
Alejandro tørket hendene sine på en fille, smilte bredt og gikk opp mot trappen der Valeria og sønnen ventet.
Solen sank sakte bak de grønne åsene og farget himmelen i nyanser av gull, lilla og dyp rød. Vinterstormen fra Mexico by var for lengst over, og i stilheten som folgte, var det ingenting igjen av den gamle frykten – bare lyden av gitaren, duften av lavendel og et liv som endelig var blitt bygget på det som var ekte.
