Alejandro lener hodet tilbake og lukket øynene. Han husket hvordan han selv hadde godkjent det notatet under et styremøte i Miami. Han husket at han hadde skålt i champagne etterpå fordi kvartalsresultatene slo alle prognoser. Han hadde ikke tenkt på navn, ikke på ansikter, ikke på tiårige gutter som telte til ti på kalde fortau mens mødrene deres mistet førligheten i beina.
Han satt ved skrivebordet helt til solen sto opp over fjellene i øst.
Klokken åtte presis trådde Alejandro inn i Robles Biotecs hovedkvarter i Santa Fe. Glassbygningen lyste i morgensolen, og heisen i børstet stål tok ham lydløst opp til niende etasje.
Kollegetene hans nikket høflig da han gikk forbi, men Alejandro enset dem knapt. Han gikk rett inn i det store styrerommet der finansdirektør Carlos Mendoza og sjefsadvokat Roberto Garza allerede satt og gikk gjennom dagens børstall.
— Alejandro! utbrøt Carlos med et bredt smil. — Du ser sliten ut. Fikk du ikke sove? Børsen i New York åpnet nettopp, og aksjene våre er opp tre prosent. Kampanjen mot oss i avisene begynner å miste dampen.
Alejandro satte seg i enden av det lange mahognibordet. Han tok ikke av seg skinnjakken.
— Kalle inn til et ekstraordinært styremøte, sa Alejandro rolig. — Umiddelbart.
Carlos rynket pannen. — Hvorfor det? Vi har ordinært møte neste uke.
— Kalle inn styret, Carlos. Nå.
Tre timer senere var samtlige ni styremedlemmer til stede, enten fysisk i rommet eller via videolenke fra New York og Zürich. Dette var menn og kvinner som representerte investeringsfond, private banker og farmasøytiske giganter. De var vant til at Alejandro leverte tall, ikke drama.
Alejandro reiste seg fra stolen og koblede sin egen telefon til storskjermen i rommet.
Det første som dukket opp på skjermen var ikke et finansielt diagram. Det var et bilde av kvitteringen på 26 800 dollar, tilgriset med søle. Deretter skiftet bildet til sykejournalen til Valeria Montes og en oversikt over de syttifem familiene i pasientforeningen hennes.
— Hva er dette, Alejandro? spurte en av de utenlandske investorene over videolenken. — Er dette en del av en ny PR-strategi?
— Dette er virkeligheten bak vår beste kvartalsrapport, svarte Alejandro. Stemmen hans var blottet for følelser, men bar en tyngde som fikk rommet til å gå i mørke. — I natt møtte jeg kvinnen som eier denne journalen. Hun lå på et vått fortau utenfor et apotek på Insurgentes. Hun har ikke råd til medisinen vår. Sønnen hennes måtte bære henne fordi nervesystemet hennes svikter.
Carlos Mendoza sukket oppgitt og lente seg frem.
— Alejandro, med all respekt, vi kjenner alle til disse enkeltskjebnene. Det er tragisk, ja, men vi er et børsnotert selskap. Vi har et juridisk ansvar overfor aksjonærene om å maksimere avkastningen. Vi kan ikke la følelser styre prispolitikken vår. Hvis vi gir etter for én pasientforening, vil alle kreve prisreduksjon.
— Produksjonskostnaden for Neuravía er 142 dollar, sa Alejandro og så direkte på Carlos. — Vi selger den for 26 800. Det er ikke avkastning, Carlos. Det er utpressing av mennesker som står med ryggen mot veggen.
— Det kalles fri konkurranse og patentrettigheter! skrek sjefsadvokat Garza fra sin plass. — Vi brukte åtte år på å utvikle det molekylet!
— Og vi har dekket inn utviklingskostnadene fire ganger allerede gjennom salget i USA og Europa! avbrøt Alejandro, og for første gang hevet han stemmen så det gjenlød i glassveggene. — Fra og med neste måned vil Robles Biotec senke prisen på Neuravía i Latin-Amerika til 200 dollar per dose.
Det ble fullstendig kaotisk i styrerommet. Flere av medlemmene reiste seg og ropte om hverandre.
— Du har mistet forstanden! ropte Carlos. — Du kan ikke gjøre dette ensidig! Styret vil aldri godkjenne en prisreduksjon på 99 prosent! Det vil rasere selskapets markedsverdi!
— Da foreslår jeg at dere stemmer over det nå, sa Alejandro kaldt. — Enten godkjenner dere prisendringen og oppretter et vederlagsfritt distribusjonsprogram for lavinntektsfamilier, eller så leverer jeg min oppsigelse i dag. Og det første jeg gjør når jeg går ut av denne bygningen, er å holde en pressekonferanse der jeg offentliggjør alle interne notater vedrørende prisfastsettelsen på Neuravía.
Styremedlemmene stivnet. Advokat Garza ble likblek. De visste utmerket godt at hvis de interne notatene – der det sto svart på hvitt at pasientdød var en kalkulert økonomisk risiko – nådde offentligheten, ville det ikke bare knuse aksjekursen; det ville føre til strafferettslig etterforskning mot flere i ledelsen.
— Du ødelegger deg selv, Alejandro, hvisket Carlos med et blikk fylt av hat. — Du vil aldri få en jobb i denne bransjen igjen. Du blir utstøtt.
— Jeg har allerede ødelagt nok, svarte Alejandro rolig. — Dere har en time på dere til å stemme.
Seks dager senere satt Valeria Montes ved det lille trebordet i leiligheten sin i nabolaget Doctores.
