Det hvite lyset fikk henne til å se mer skjør ut, som om hvilket som helst ord kunne knekke henne.

– Luna er min, sa han.

Camila nikket.

-Ja.

Damian la hendene på sengehesten.

– Du tok seks år av meg.

– Jeg tok dem fra deg slik at du kunne leve.

– Du lar meg hate deg.

– Det var det, eller se deg død.

Camila pustet med vanskeligheter.

Så fortalte han alt.

Rafael oppdaget at hun var gravid og forsto at et barn av Damian kunne forene flere familier fra nord og sentrum.

Det gjorde ham farlig.

Så ga han henne et grusomt valg: forsvinne og la alle tro at hun var en forræder, eller se Damian dø og deretter babyen sin.

Camila valgte å forsvinne.

Han trodde han kunne rømme snart.

Men Victor låste henne inne på fabrikken i Ecatepec.

Luna ble født der.

Der lærte han å gå gjennom giftig støv.

Der drakk Camila mindre vann for å gi det til datteren sin.

Der spiste han først alt som luktet rart for å finne ut om det var forgiftet.

Damian lyttet uten å røre seg.

For første gang på flere år visste hun ikke om hun ville drepe, gråte eller be om tilgivelse.

Camila løftet hånden.

Han tok den.

– Lov meg noe.

– Hva enn du vil.

– Ikke gjør Luna til en versjon av deg selv.

Damian senket blikket.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal være noe annet.

Camila, selv om hun var knust, klarte å smile.

– Lær deg da.

Skjermen begynte å høres uregelmessig ut.

Damian bøyde seg.

– Ikke gå.

«Jeg dro for lenge siden,» hvisket hun. «Jeg holdt bare ut for å få henne hjem.»

Legen skyndte seg inn.

Luna dukket opp i døråpningen med et blått teppe over skuldrene.

Camila snudde knapt hodet.

– Barnet mitt…

Luna løp mot henne, men Elias holdt henne tilbake.

-Mor!

Camila så på Damian.

– Si til henne at jeg ikke forlot henne.

– Camila…

– Si til henne at jeg sendte henne med deg.

Og så ble lyden fra skjermen til en lang, flat og uutholdelig linje.

Luna skrek.

Damian nei.

Han ble stående stille, med Camilas hånd i sin, helt til huden hennes begynte å bli kjølig.

Så gikk han ut i gangen.

Han gikk rett til våpenhuset.

Han tok ut en svart koffert.

Han satte inn ladere.

Pistoler.

En rifle.

Elia fulgte etter ham inn.

– Ikke gjør det sånn.

Damian snudde seg ikke.

– Samle mennene.

-Ingen.

Stillheten ble farlig.

Damian snudde seg sakte.

– Hva sa du?

Elias svelget tungt, men han ga seg ikke.

«Hvis du går mot Rafael i kveld, kommer du til å dø. Og hvis du dør, hvem skal ta vare på jenta?»

Damian grep riflen.

Så kom en liten stemme fra døren.

– Skal du også dø?

Luna var der, med røde øyne, det blå teppet slepte over gulvet.

Damian la pistolen igjen på bordet.

Den metalliske klirringen hørtes ut som en avgjørelse.

Han gikk mot henne og bøyde seg ned.

– Nei. Ikke i dag.

– Skal du drepe mannen med det brente ansiktet?

Damian klarte å lyve.

Det gjorde han ikke.

– Ja. Men ikke i dag.

Luna så på ham lenge.

– Så hva skjer i dag?

Damian så på våpnene.

Så så han på datteren Camila hadde reddet med sitt eget liv.

– I natt skal du sove i en varm seng.

Det var den første natten Damian ikke gikk ut for å lete etter blod.

Det gjorde ikke den andre heller.

For tredje gang begynte den virkelige hevnen.

Det var ikke med kuler.

Det ble gjort med tålmodighet.

Damian kjøpte gjeld.

Han fant tilbake dokumentene.

Han bestukket Rafaels bestikkede folk.

Han beordret et søk i den forlatte fabrikkens arkiver.

Han fant forfalskede medisinske rapporter, betalinger til inspektører, bilder av Camila innelåst og en notatbok som tilhørte Victor med datoer, navn og beløp.

Men det største slaget kom inne i en bankboks i Puebla.

Det var en lapp signert av Rafael:

«Hold kvinnen i live til babyen er født. Så får vi se om det hjelper.»

Elia leste setningen og slo et kors.

Damian sa ingenting.

Den stillheten var mer skremmende enn noe skrik.

I mellomtiden lærte Luna å leve uten å løpe.

Først sov han under sengen.

Damian tvang henne ikke til å dra.

Hun la bare ett rent teppe ved siden av seg.

Så la han igjen et glass melk.

Så en historie.

Den fjerde natten klatret Luna opp på madrassen alene.

På den sjette spurte hun om det var pannekaker.

Damian prøvde å lage dem.

Han brente dem.

Luna så alvorlig på dem.

– Spiser rike mennesker slik?

-Ingen.

– Hvorfor er de svarte da?

– Fordi jeg er forferdelig til å lage pannekaker.