Damian knelte ned.
Tidligere hadde mange menn knelt for ham.
Men han hadde bare knelt foran én person.
Camila.
«Hvorfor?» spurte hun med en knust stemme. «Hvorfor lot du meg tro at du hadde forrådt meg?»
Camila åpnet de tørre leppene sine.
– Fordi hvis du ikke gjorde det … ville de drept deg.
Damian bet tennene sammen.
– Jeg ville ha drept dem først.
Camila smilte knapt, med en tristhet som syntes å komme fra seks år med mørke.
– Det var det du trodde.
Legen kom 20 minutter senere.
Han var ikke en vanlig sykehuslege.
Han var Dr. Montalvo, en vanæret kirurg som behandlet skuddsår uten rapporter, brudd uten navn og hemmeligheter som ble betalt kontant.
Han sjekket Camila bak et laken hengt med klesklyper.
Da han kom ut, var ansiktet hans grått.
– Hun lever ved et mirakel.
Damian blunket ikke.
– Fortell meg hva som er galt med det.
– Alvorlig forgiftning. Bly, kjemikalier, kanskje industrielle løsemidler. Hun har pustet inn skitt i årevis. Nyrene hennes er hardt skadet, hun har lungebetennelse og er underernæring. Jeg kan stabilisere henne, men jeg kan ikke viske ut seks år med gift.
Luna hørte alt fra et hjørne.
Hun gråt ikke.
Det var det som såret Damian mest.
En 6 år gammel jente burde gråte.
Jeg måtte få et raserianfall.
Jeg måtte tro at voksne kunne fikse verden.
Men Luna var stille, som om hun for lengst hadde lært at ingen ville komme for å redde dem.
Damian reiste seg.
– Vi tok henne med til huset i Cuernavaca.
Elia åpnet øynene.
– Til gården? Sjef, hvis Rafael finner det ut …
Damian så på ham.
– Gi ham beskjed. Hvis han vil komme og hente dem, så la ham banke på døren. Jeg skal begrave ham i hagen.
Camila ble fraktet i en legebil uten bilskilt.
Luna satte seg ned ved siden av henne uten å slippe hånden hennes.
Damians eiendom i Cuernavaca så ut som et luksushotell som var blitt til en festning.
Høye murer.
Kameraer.
Bevæpnede menn.
Perfekte hager.
Fontener lyste selv om ingen så på dem.
Luna observerte alt med mistenksomhet.
De revne joggeskoene hans etterlot seg jordspor på marmorgulvet.
En ansatt prøvde å rengjøre dem umiddelbart, men Damian stoppet henne.
– La dem være i fred.
Kvinnen frøs til.
Ingen var vant til at Damian forsvarte en flekk.
Camila ble tatt med til et rom som var omgjort til en privatklinikk.
Luna ville bli med henne inn, men legen stoppet henne.
– Jeg må jobbe.
«Jeg blir,» sa jenta.
Damian senket stemmen.
– Først spiser du. Så ser du henne.
-Jeg er ikke sulten.
Magen hans knurret så høyt at til og med Elias snudde seg.
Damian gikk mot kjøkkenet.
Hun lagde aldri mat.
Den hadde en kokk.
Han hadde ansatte.
Jeg hadde mer enn nok penger til å aldri røre en stekepanne igjen.
Men den kvelden åpnet hun kjøleskapet og tok ut egg, tortillaer og Oaxaca-ost.
Han forberedte noen misformede quesadillas og noen halvbrente egg.
Han plasserte tallerkenen foran Luna.
-Komme.
Hun så mistenksomt på ham.
-Hvor mye koster det?
Damian kjente slaget i brystet.
-Ikke noe.
– Ingenting finnes.
– I dette huset, i dag, ja.
Luna ventet noen sekunder.
Så grep han maten med hendene og slukte den som om ingen kunne ta den fra ham.
Damian visste ikke hva han skulle gjøre med trangen til å ødelegge noe.
Da hun var ferdig, plukket jenta opp til og med smulene.
«Hvor bodde du før Garibaldis rom?» spurte han.
Luna senket blikket.
– I den store boksen.
– Hvilken boks?
– En fabrikk. Det var gamle maskiner der. Vannet smakte mynter. Støvet var gult. Mamma sa at jeg skulle puste veldig lite.
Elia mumlet:
– Det forlatte anlegget i Ecatepec.
Damian lukket øynene.
Jeg husket henne.
En fabrikk stengt på grunn av forurensning, kjøpt for mange år siden av frontfigurer for Rafael Santoro.
Bly.
Løsemidler.
Giftig avfall begravd under betong.
«Hvem hadde dem der?» spurte Damian.
Luna stivnet til.
– Mannen med det brente ansiktet.
Elia ble blek.
– Víctor Larios.
Damian visste allerede.
Victor var Rafaels renholder.
Han forårsaket ikke noe oppstyr.
Han etterlot ikke lik i gaten.
Han fikk folk til å forsvinne og forvandlet livene deres til rykter.
Sannheten begynte å falle på plass som kniver på et bord.
Rafael hadde ikke drept Camila.
Det ville ha gått for fort.
Han hadde låst henne inne mens hun var gravid i en giftfabrikk.
Han hadde latt det råtne sakte.
Hun hadde latt Damian tro at hun hadde solgt ham ut.
Han hadde brukt smerten sin til å presse ham inn i en krig som ødela ham innenfra.
Den natten våknet Camila knapt.
Damian kom inn i rommet alene.
