Familien min hadde sett på rullebladet mitt og bestemt at livet mitt var over.

De hadde sett på meg og sett en skam.

Men kvinnene ved Phoenix House så på meg og så noen som forsto.

Og det gjorde hele forskjellen.

Jeg pleide å tro at hjem var et sted der menneskene du elsket, alltid ville ønske deg velkommen.

Nå vet jeg at et hjem ikke bare er en bygning, og at familie ikke bare er et spørsmål om blod.

Hjem er der du er trygg.

Hjem er der du blir behandlet med verdighet.

Hjem er der du får lov til å begynne på nytt.

Og noen ganger, når menneskene som burde ha elsket deg, svikter deg, må du bygge det hjemmet selv.

Det er det jeg gjorde.

Og jeg ville gjort det hele om igjen.

For jeg mistet ikke fremtiden min da jeg gikk bort fra det falmede blå huset.

Jeg fant den.

Slutt.

Historien ovenfor er en samling og er ikke en sann historie.