De ville vite om jeg hatet foreldrene mine.

De ville vite om jeg følte at rettferdigheten var blitt ivaretatt.

Jeg sto stille et øyeblikk og prøvde å finne de riktige ordene.

Til slutt sa jeg: “Jeg brukte to år på å tro at å ofre meg selv var den eneste måten å redde familien min på. Nå forstår jeg at kjærlighet ikke kan kreve at du ødelegger ditt eget liv for å beskytte noen andres løgner.”

Så gikk jeg derfra.

For første gang kunne jeg begynne å bygge fremtiden min på nytt uten å bære ansvaret for alles andres valg.

Men det var én ting jeg fortsatt måtte gjøre.

Jeg måtte vende tilbake til huset der alt hadde begynt.

Ikke fordi jeg ville bo der.

Ikke fordi jeg ville minnes familien jeg hadde mistet.

Jeg ville gi huset en hensikt som familien min aldri hadde forestilt seg.

Jeg ville gjøre stedet der jeg hadde blitt avvist om til et sted der andre endelig kunne høre til.

Del 5:
Det gamle Morales-huset ble etter hvert tilgjengelig for kjøp gjennom den rettslige prosessen.

Jeg fulgte nøye med på saksgangen, og da eiendommen ble lagt ut på auksjon, bestemte jeg meg for å gi bud på den.

Jeg hadde nok penger til å kjøpe det uten å sette meg selv i økonomisk fare, og jeg visste nøyaktig hva jeg ville gjøre med bygningen.

Jeg ville gjøre det om til et overgangssenter for kvinner som forlater fengselet.

Et sted der kvinner kunne finne en trygg seng, få praktisk støtte, lære nye ferdigheter og begynne å bygge liv utenfor murene som en gang hadde definert dem.

Et sted der en kriminell fortid ikke automatisk ville bety hjemløshet, avvisning og håpløshet.

Da auksjonen var over, ble jeg eier av huset der jeg hadde vokst opp.

Jeg husker at jeg sto utenfor den falmede blå inngangsdøren og så på bygningen lenge.

Malingen flasset.

Vinduene trengte ettersyn.

Hagen var gjengrodd.

Det så mindre ut enn jeg husket.

I årevis hadde jeg forestilt meg dette huset som stedet der jeg alltid ville være trygg.

Så, etter at jeg ble løslatt, hadde jeg oppdaget at en velkjent bygning kunne bli et sted for hjertesorg.

Nå sto jeg foran det med sjansen til å gi det en helt annen fremtid.

Jeg hadde ingen intensjon om å flytte inn igjen.

Det huset trengte ikke lenger å være hjemmet mitt.

Det trengte å bli et hjem for mennesker som ikke hadde noe annet sted å gå.

Jeg arbeidet med arkitekter, entreprenører, sosialarbeidere og Bennett Foundation for å planlegge renoveringen.

Vi reparerte taket, byttet ut skadde vinduer, oppgraderte de elektriske anleggene og skapte trygge, komfortable soverom.

Vi bygde felleskjøkken og fellesarealer der beboerne kunne lage mat, snakke sammen og lære å leve selvstendig igjen.

Vi opprettet også private rom for rådgivning, jobbintervjuer og juridisk støtte.

Jeg ønsket at kvinnene som gikk inn i bygningen, skulle føle at de gikk inn i en framtid, ikke ble minnet om fortiden sin.

Rommet som en gang hadde vært soverommet mitt, ble et bibliotek.

Jeg kunne fortsatt huske dagen da jeg etter fengselsoppholdet åpnet den døren og oppdaget at eiendelene mine var borte.

Jeg husket eskene som var stablet i hjørnene, og babyklærne som lå strødd utover rommet.

Jeg husket at jeg spurte hvor tingene mine var, og hørte faren min kalle dem skrot.

Nå inneholdt rommet bøker, komfortable stoler, studiebord og datamaskiner.

Kvinnene kunne bruke det til å fylle ut søknader, lære nye ferdigheter, studere for å skaffe seg kvalifikasjoner eller rett og slett sitte stille med en bok.

Stuen, der familien min hadde behandlet meg som en uønsket gjest, ble et senter for jobbtrening.

Vi tilbød workshops om å skrive CV-er, forberede seg til intervjuer, håndtere penger og forstå forventningene på arbeidsplassen.

Vi hjalp kvinner med å skaffe identifikasjonsdokumenter, komme i kontakt med arbeidsgivere og finne et mer langsiktig bosted.

Vi samarbeidet også med lokale organisasjoner for å tilby rådgivning og støtte til kvinner som håndterte de følelsesmessige ettervirkningene av fengselsopphold.

Jeg visste at en trygg seng bare var begynnelsen.

Mennesker som forlater fengselet, står ofte overfor en lang liste problemer samtidig.

De har kanskje ingen sparepenger, ingen nylig arbeidserfaring, ingen pålitelig transport og ingen familie som er villig til å hjelpe dem.

Noen har barn som venter på dem.

Andre har mistet kontakten med alle de en gang kjente.

Mange er redde for at fortiden skal følge dem for alltid.

Jeg forsto den frykten bedre enn jeg ønsket.

Jeg ønsket at Phoenix House skulle minne dem på at livene deres ikke var over.

Vi valgte navnet med omhu.

Phoenix House representerte ideen om å reise seg etter å ha blitt redusert til aske. Det handlet om å bygge opp igjen, ikke om å late som om fortiden aldri hadde skjedd.