Jeg bar en skreddersydd, midnattsblå fløyelskjole med høyt snitt, uten en eneste blomst, uten et eneste falskt smil. Og på fingeren min, som fanget opp det svake lyset fra glassmaleriene, glitret en gigantisk, dypblå diamantring omkranset av diamanter – et arvestykke fra Moretti-familiens eldste dynasti, verdt mer enn hele Hart-familiens samlede formue.
Ved siden av meg gikk Nikolai Moretti.
Han så ikke på noen av gjestene. Blikket hans var festet rett frem, med en autoritet som fikk selveste ordføreren på første rad til å synke sammen i stolen sin.
Julian mistet fargen i ansiktet. Munnen hans åpnet seg, men ingen ord kom ut. Faren min reiste seg brått opp fra benken sin, med øyne som holdt på å sprette ut av hodet. «Evelyn…?» stammet han høyt nok til at det gjenlød i hele kirken. «Hva i all verden…?»
Nikolai stanset midt i gangen, snudde seg rolig mot forsamlingen, og la en fast hånd rundt livet mitt.
«Mine damer og herrer,» sa Nikolai, og stemmen hans bar uanstrengt gjennom hele katedralen. «Jeg vet dere samlet dere her for å feire en union. Men jeg tenkte det var best å vise byen hva en virkelig mektig forening ser ut til.»
Han så direkte på Julian, som skalv så mye at han holdt på å miste balansen.
«For en uke siden signerte Hart & Co. sine siste lånepapirer,» fortsatte Nikolai med iskald ro. «I dag, akkurat i dette sekundet, har Moretti-konsernet kjøpt opp samtlige gjeldsobligasjoner, eiendommer og aksjer i selskapet deres. Fra og med mandag morgen eier vi bygningen dere bor i, bedriften faren din skapte, og hver eneste cent dere eier.»
Faren min falt sammen i benken. Moren min hikstet høyt og stakk hendene foran ansiktet, mens Serena så på meg med et blikk fylt av ren, uforfalsket skrekk.
Nikolai senket blikket ned på meg et sekund, og et varmt, ekte smil dukket opp i øynene hans, før han så tilbake på forsamlingen.
«Og når det gjelder bruden min…» Nikolai løftet hånden vår sammen slik at alle kunne se ringen. «…vel, hun har endelig funnet en familie som vet å verdsette henne. Resten av dere kan beholde kirken. Men festen er over.»
Vi snudde oss og gikk ut i den kjølige ettermiddagsluften sammen, mens bak oss brøt hele Chicagos overklasse sammen i fullstendig kaos.
Da vi satte oss inn i den svarte skuddsikre limousinen og dørene smelte igjen, lente jeg hodet mot Nikolais skulder. Chicago lå der ute i tåken, klar til å bli erobret.
Og for første gang i mitt liv følte jeg meg ikke bare hjemme – jeg følte meg ustoppelig.
