Nikolai tok et skritt nærmere. Lukten av sedertre, dyr tobakk og mørk sprit omsluttet meg.

«Nettopp derfor,» svarte han lavt. «Fordi du ikke grt. Fordi du gikk herfra med hodet høyt hevet mens familien din stod og applauderte sitt eget forfall. Du er den eneste kvinnen i dette rommet som har ryggrad nok til å sitte ved siden av meg når vi tar over resten av dem.»

Han strakte ut en hånd. Ikke for å berøre meg, men for å vise at valget lå hos meg.

«La oss gjøre en avtale, Evelyn Hart,» sa han. «Om tre uker, på den datoen bryllupet egentlig skulle finne sted, vil det være to bryllup i denne byen. Julian vil gifte seg med Serena i en patetisk seremoni full av falske smil. Og du… du skal gifte deg med overhodet i Moretti-familien. Vi skal ikke bare ødelegge deres illusjoner; vi skal ta fra dem alt de eier.»

Før jeg rakk å svare, åpnet døren til ballsalen seg med et smell.

Penny kom stormende inn, andpusten og med øynene vidåpne av panikk. «Evelyn! De leter etter deg overalt! Faren din sier at du må komme inn igjen og rydde opp, for skandalen—»

Hun stanset brått da hun så hvem som stod ved siden av meg. Fargen tørket bort fra Pennys ansikt, og hun tok et skritt bakover da hun gjenkjente silhuetten og ansiktet til mannen som selv Chicago-politiet holdt seg unna.

Nikolai så knapt på henne. Han holdt blikket festet på meg, og et iskaldt, triumferende smil spilte i munnviken hans.

«Vel?» spurte han lavt. «Hva sier du, Evelyn? Skal vi danse på ruinene deres?»

Jeg så på hånden hans, og deretter på døren som ledet tilbake til hallen der foreldrene mine og Julian akkurat nå feiret sin egen uvitenhet. I det øyeblikket døde den gamle Evelyn Hart – den som alltid prøvde å gjøre alle til lags, som aksepterte smuler og hviskingen om å «ikke gjøre familien flau».

Jeg la hånden i hans.

De neste tre ukene var som å bevege seg gjennom et høyt spill i et dødelig sjakkspill, der Nikolai Moretti var mesteren og jeg var hans raskest voksende brikke.

Familien min prøvde å feie hendelsen under teppet. Faren min sendte en kort, nesten fornærmet e-post tre dager etter forlovelsen, der han krevde at jeg skulle «møte opp til lunsj for å glatte over ryktene». Jeg svarte aldri. Moren min prøvde å ringe to ganger; jeg blokkerte nummeret hennes før den første ringetonen var over. De trodde at tausheten min skyldtes sorg. De forstod ikke at stillheten var det farligstevåpenet som fantes.

I hemmelighet ble jeg flyttet til Moretti-familiens mest beskyttede eiendom på nordsiden av byen. Der ble jeg møtt av skreddere fra Paris, historikere som lærte meg detaljene om Chicagos mektigste forretningsnettverk, og Nikolai selv, som brukte kveldene på å lære meg hvordan man eide et rom uten å si et eneste ord.

Under overflaten skjedde det enda mer.

Nikolai eide allerede tause aksjeposter i Hart & Co. – firmaet faren min hadde viet hele livet til å bygge. Gjennom diskrete oppkjøp, orkestrert av Nikolai og utført med kirurgisk presisjon, begynte familiens imperium å slå sprekker. Faren min forstod det ikke før det var for sent. Bankene begynte å trekke tilbake lånene sine. Investorer trakk seg ut over natten. Og i sentrum av det hele satt Julian, altfor opptatt med å planlegge bryllupet sitt med Serena og skryte av sin nye posisjon til å merke at huset deres var i ferd med å brenne ned til grunnen.

Serena hadde til og med sendt meg en hånlig invitasjon i posten: «Kjære søster, vi håper du kommer og ser på ekte kjærlighet. Hilsen fru Moretti.»

Jeg rammet inn brevet og hengte det på veggen på kontoret mitt i Moretti-palassene. Hver gang jeg så på det, kjente jeg en kald, klar styrke pumpe gjennom årene mine.

Bryllupsdagen kom med en tung, truende tåke over Chicago.

Byens mest eksklusive katedral, Saint Jude, var pyntet til bristepunktet med hvite liljer og fløyel. Det var her Julian og Serena skulle ha sitt storslåtte bryllup – en begivenhet der high society-journalister og politikere hadde samlet seg for å bevitne overklassens nye yndlingsektepar.

Julian stod ved alteret i en hvit smoking, med et bredt, selvgodt smil om munnen. Ved siden av ham stod Serena, strålende i en ekstravagant blondeskjole som var nesten identisk med den jeg opprinnelig hadde valgt. Dørene åpnet seg, og orgelmusikken brakte jubelen frem fra de tilreisende gjestene.

Men midt under seremonien, før presten rakk å si sine første ord, åpnet de tunge eikedørene bakerst i katedralen seg igjen.

Musikken stoppet momentant.

En isnende stillhet senket seg over kirkeskipet. Alle hoder snudde seg mot inngangen.

Der stod jeg.