De siste dagene har jeg visstnok ikke ønsket å være alene.
“Er du sikker?”
“Selvfølgelig.
Han kysset meg i pannen.
Jeg luktet på aftershaven hans, og et øyeblikk kom bildet av mannen jeg hadde tilbrakt ni år med tilbake.
Vi møttes i køen ved kassen i en byggevarebutikk. Vi kranglet om den siste barnevognen. Et halvt år senere dro vi sammen til Bieszczady-fjellene. Etter to år giftet vi oss.
Det var med Piotr jeg valgte det første bordet til leiligheten vår.
Det var han som satt sammen med meg hele natten da faren min døde.
Det var han som, etter to år med mislykkede forsøk på å få barn, sa:
“Hvis vi aldri får barn, vil vi fortsatt være en familie.
Da legen sa på ultralyden at han så to hjerter, gråt Piotr.
Og nå hadde jeg en video foran øynene mine hvor han fortalte en fremmed kvinne at han kunne gi et av de hjertene tilbake til henne.
Jeg sov nesten ikke hele natten.
Klokken fire om morgenen tok jeg ut en utskrift fra Joanna.
Filips screening.
Fødselsdato.
Sykehistorienummer.
Nedlastingstidspunkt.
“Mottakelse — D. Wysocka”.
Jeg tok et bilde av dokumentet og sendte det til min eldre søster, Kasia.
Jeg skrev nettopp:
“Kom alene i morgen. Ikke ring Peter. Ikke si noe til noen.”
Kasia svarte etter et minutt.
“Hva skjedde?”
“Kom.”
Hun ankom klokken sju-tjue.
Piotr har nettopp dratt.
Da jeg lukket døren, viste jeg henne filmen.
Hun så den én gang.
Så den andre.
Hun satte seg i en stol.
“Det er Dorota.
“Jeg vet.
“Martha, kanskje—”
“Ikke si ‘kanskje’.
Kasia løftet hendene.
“Bra. Det sier jeg ikke. Hva gjør vi?
Dette «vi gjør» holdt på å knekke meg.
Frem til det øyeblikket følte jeg at jeg sto alene på kanten av avgrunnen.
“Joanna var hos politiet. De trenger et varsel fra meg.
“Her går vi.
“Jeg kan ikke komme meg ut av sykehuset.
Kasia tok frem telefonen sin.
“Da kommer politiet hit.
Jeg stoppet henne.
“Først vil jeg ha dokumentasjon.
— Marta…
“Hvis det blir en krangel nå, vil Piotr finne ut at jeg vet det. Hvis Filip er et sted med Dorothy eller noen som jobber med henne, kan de overføre ham.
Kasia ble stille.
“Du har rett.
“Jeg må vite hva som ble signert i mitt navn.
På sykehuset sendte jeg inn en forespørsel om tilgang til full medisinsk dokumentasjon for meg og barna.
En kvinne i sekretariatet sa at noen av de nyfødtes journaler er i et annet system, og at det kan ta tid å lage en kopi.
“Jeg trenger henne i dag.”
“Jeg forstår, men…
“Jeg er mor.
Hun så på meg.
“Selvfølgelig.
“En av sønnene mine skal ha dødd, og jeg har ikke et eneste dokument som beviser hans død.
Ansiktet hennes ble hardt.
“Fikk du ikke en dødsattest?”
“Nei.
Kvinnen begynte raskt å klikke på datamaskinen.
Etter en stund rynket hun pannen.
“Vennligst vent et øyeblikk.
Hun dro.
Hun kom tilbake med en mann med briller, som introduserte seg som ansatt i dokumentasjonsavdelingen.
“Fru Nowak?”
“Ja.
“Er du sikker på at barnet døde her?”
Jeg følte meg svak.
“Det var det mannen min sa til meg.
Mannen så på skjermen.
“Jeg ser ingen oppføring i medisinske journaler om dødsfallet til noen av sønnene dine.
Kasia grep armen min.
“Og hva ser du?”
“To levende fødte gutter.
Jeg sluttet å høre støyen fra sykehuset.
Mannen bladde gjennom skjermen.
— Antoni Nowak, nyfødtavdelingen, stabil tilstand. Filip Nowak…
Han stoppet.
“Filip ble overlevert til medisinsk transport med anbefaling om videre hjertediagnostikk.
“Hvor?”
Han klikket noen ganger.
“Her er problemet.
“Hva er problemet?”
– Målfeltet er endret.
“For hva?”
Han snudde monitoren.
Kolonnen inneholdt teksten:
“Pediatrisk senter Nadzieja, Gdynia”.
Kasia så på meg.
“Vet du det?”
Jeg ristet på hodet.
Den ansatte skrev inn navnet i en intern søkemotor.
Etter en stund sa han:
“Vi har ikke en slik institusjon på listen over samarbeidende enheter.
“Er det kanskje en privat klinikk?”
“Kanskje.”
“Hvem gjorde endringen?”
Mannen var stille et øyeblikk.
“Dr. Robert Sadowski.
Det samme navnet ble gitt av Joanna.
“Og foreldrenes samtykke?”
“Den er skannet.
Et dokument dukket opp på skjermen.
Nederst var det en signatur.
“Marta Nowak”.
Jeg så på ham i noen sekunder.
Det var etternavnet mitt.
Men ikke min signatur.
“Det er falskt.
Den ansatte flyttet straks hendene bort fra tastaturet.
“Madam…
“Jeg signerte det aldri.
Kasia tok et bilde av skjermen.
“Vær så snill, ikke ta bilder…
“Dette er bevis på en forbrytelse,” sa hun.
Mannen reiste seg.
“Jeg må ringe min overordnede.”
“Ring politiet,” svarte jeg.
Tjue minutter senere satt det to betjenter på rommet mitt.
På den tiden sendte Piotr meg bilder av barneklær og spurte om jeg foretrakk en grønn eller beige jumpsuit til Antek.
svarte jeg.
“Beige.”
“Den penere.”
“Kjøp størrelse 56.”
