Jennifer flyttet på seg i setet. «Jeg nevnte for en overordnet dagen etter at noe føltes feil. Ikke at jeg hadde bevis. Bare… en følelse. Jeg fikk beskjed om at Dr. Reeves var respektert og at jeg måtte stole på ham.»
Øynene hennes streifet bort mot meg, og jeg så noe der som lignet på skyldfølelse.
«Jeg burde ha presset på,» sa hun lavt. «Men sykehus… du lærer raskt hva som gjør at du blir stemplet som vanskelig.»
Jeg svelget tungt. «Hvorfor forteller du oss dette nå?»
Jennifers skuldre hevet seg litt og sank igjen. «Fordi jeg har tenkt på det. Jeg forlot det sykehuset delvis på grunn av saker som det—saker som får deg til å lure på om du gikk glipp av noe viktig.»
Marcus presset henne ikke ytterligere i det øyeblikket. Han takket henne, ba om tillatelse til å følge opp, og vi gikk.
I bilen etterpå stirret jeg ut av vinduet på kjente gater som plutselig så uekte ut.
«Hva betyr det?» spurte jeg, selv om jeg allerede visste det.
Marcus’ hender lå stødige på rattet. «Det betyr at det kan finnes et tidsvindu som har betydning. Det betyr at Reeves oppførte seg på en måte som kan stilles spørsmål ved. Og hvis det er et økonomisk press inne i bildet—hvis han var desperat etter penger—da begynner vi å se på motiv.»
Marcus kartla Dr. Reeves’ økonomiske situasjon deretter, ved hjelp av lovlige metoder og utskrifter skaffet gjennom rette prosesser. Det tok tid. Det tok papirarbeid. Det tok tålmodighet.
Men da utskriftene kom inn, malte de en historie som fikk meg til å føle meg kvalm.
Et stort kontantinnskudd på Reeves’ private konto ikke lenge etter Roberts død.
Ingen klar kilde var oppgitt.
Og kort tid etter det, en utbetaling knyttet til en juridisk sak Reeves hadde slitt med—en yrkesmessig situasjon som kunne ha truet karrieren hans.
Marcus la sidene ut på skrivebordet sitt en ettermiddag, side om side med et annet sett.
Madisons bankutskrifter viste et kontantuttak på nøyaktig samme beløp bare noen dager i forveien.
Tallene passet sammen som puslespillbrikker som klikket på plass.
Marcus sa ikke: «Dette beviser alt.» Han var forsiktig.
Men han så på meg og sa: «Dette er sterkt.»
Sterkt var et underdrivelse.
Jeg forlot kontoret hans den dagen og satt i bilen min i lang tid, med hendene på rattet, mens jeg pustet langsomt.
Tre år med sorg hadde vært som å gå gjennom vann. Tungt og langsomt og endeløst.
Nå var ikke vannet sorg lenger. Det var raseri.
Ikke et høytlydt raseri. Ikke et skrikende raseri.
Den typen raseri som er stille fordi det er fokusert.
Jeg ville at Madison skulle betale.
Men mer enn det, ville jeg at sannheten skulle stå frem i lyset der den ikke kunne nektes.
Marcus samordnet med de rette myndighetene da bevisene nådde et visst punkt. Han gjorde ikke ting overilt.
