Hvis jeg skulle gjøre noe med dette, trengte jeg mer enn sjokk og sinne.
Jeg trengte en plan.
Robert var alltid planleggeren i ekteskapet vårt. Han var metodisk, en mann som sparer på kvitteringer, skriver notater i margen og oppbevarer mapper merket med ryddig håndskrift. Han pleide å spøke med at han ikke var paranoid, han var forberedt.
Den natten, sittende alene ved bordet som fortsatt bar den svake ringen fra kaffekoppen hans, prøvde jeg å tenke som ham.
For det første: Jeg trengte å vite om dette var reelt.
For det andre: Hvis det var reelt, trengte jeg å bevise det på en måte som kunne stå seg under granskning.
For det tredje: Jeg trengte hjelp.
Jeg brukte resten av den natten ved den bærbare datamaskinen min, ikke fordi jeg var modig, men fordi søvn var umulig. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg Madison i den sykehuskorridoren, idet hun overrakte konvolutten.
Jeg startet med det jeg hadde tilgang til.
Madisons sosiale medier.
I tre år hadde jeg stort sett unngått å se efter. Først var det fordi jeg ikke orket å se henne smile når jeg følte at jeg druknet. Senere var det fordi forholdet vårt ble… forsiktig. Hun ringte, men ikke for ofte. Hun kom på besøk, men ikke lenge. Hun hadde sitt eget liv, sin egen leilighet, sine egne nye planer. Jeg fortalte meg selv at det var normalt, at voksne barn ikke kretser rundt mødrene sine til evig tid.
Nå scrollet jeg gjennom innleggene hennes med andre øyne.
Der var det: bilder fra en konferanse i Boston noen måneder etter at Robert døde. Madison i en kjole som så altfor dyr ut for en vanlig jobbtur. Madison holde et champagneglass ved siden av Tyler Brennan, begge smilende som folk som trodde fremtiden tilhørte dem.
Bildeteksten hennes nevnte «lanseringen av Apex Financial Solutions». Hun skrev: «Pappa ville vært stolt,» og dusinvis av mennesker likte det.
Det snudde seg i magen min.
Jeg klikket meg inn på Tylers profil.
Han fremstilte seg selv som en drømmer og en bygger, full av selvtillit og strålende ord om «innovasjon». Innleggene hans var fulle av motivasjonssitater og bilder av elegante kontorlokaler og dyr kaffe.
Ingenting på overflaten antydet at han var den typen mann som kunne være viklet inn i noe mørkt. Men jeg hadde levd lenge nok til å vite at overflater er det folk selger deg.
Da morgenen kom, var notatboken min full av navn og datoer. Tyler. Dr. Reeves. Apex. Forsikring. Selskapet.
Men en notatbok full av mistanker stiller ikke noen foran en dommer.
Om morgenen tok jeg en telefon jeg ikke hadde forventet å ta.
Patricia Coleman.
Patricia var Roberts forretningspartner og på noen måter hans motstykke. Der Robert var stødig og quiet, var Patricia skarp og direkte. Hun hadde bygget karrieren sin på å være den typen kvinne som kunne gå inn i et rom fullt av menn og få dem til å lytte uten å heve stemmen.
Robert respekterte henne dypt.
Etter at Robert døde, sendte Patricia blomster, kom i begravelsen og fortalte meg med tårer i øynene at Robert hadde vært en av de beste mennene hun noen gang hadde kjent.
Vi hadde ikke snakket mye sammen siden. Sorg kan få deg til å trekke deg tilbake, og jeg hadde trukket meg kraftig tilbake.
Da hun svarte på telefonen, hørte jeg ekte overraskelse i stemmen hennes.
«Catherine? Så godt å høre fra deg.»
Tonen hennes ble mykere. «Hvordan går det med deg?»
Den gamle versjonen av meg ville ha sagt: «Jeg klarer meg.» Den gamle versjonen av meg ville ha holdt samtalen høflig.
I stedet sa jeg: «Patricia, jeg må spørre deg om en samtale du hadde med Robert før han døde.»
Det ble en pause. Den typen pause hvor du kan høre at noen tenker seg nøye om.
«Hva vet du om den samtalen?» spurte hun lavt.
Halsen min snørte seg sammen. «Jeg vet at han trodde Madison tok penger fra selskapet.»
Stilheten på linjen strekte seg ut.
Så pustet Patricia langsomt ut. «Hvem fortalte deg det?»
«Jeg har grunn til å tro at det er sant,» sa jeg, og valgte ordene mine som om jeg gikk på steiner i en elv. «Og jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen som vet hvordan man bygger en sak med reelle bevis.»
Patricia sa ingenting på et øyeblikk, og jeg lurt på om hun kom til å legge på, om hun ville fortelle meg at jeg innbilte meg ting, om hun ville si at Madison er familie, vær forsiktig.
I stedet sank stemmen hennes ned i noe hardt.
«Jeg mistenkte at noe var galt,» sa hun. «Robert var opprørt i ukene før ulykken. Han delte ikke alt med meg, men han delte nok til å gjøre meg bekymret.»
