“Kan vi dra til verkstedet i morgen tidlig?” spurte hun, et lite oppriktig smil lyste endelig opp ansiktet hennes. “Jeg tror jeg vil lære meg å skifte et lys. Jeg vil huske hvordan det føles å bygge noe konkret. »
Jeg klemte henne, og kjente styrken i henne som jeg alltid hadde visst at hun hadde.
“Vi drar ved daggry,” lovet jeg. “Men først har vi en verden å navigere.”
Vi satte oss inn i bilen, og mens motoren malte, lot vi Vance-familien og deres papirimperium ligge bak i bakspeilet, og forsvant inn i mørket.
Hvis du ønsker å lese flere historier av denne typen, eller hvis du vil dele din mening om hva du ville gjort i mitt sted, ikke nøl med å kontakte meg. Ditt perspektiv gjør at disse historiene når et bredere publikum, så føl deg fri til å kommentere eller dele.
