Beatrice Vance kom ut, kledd i en kasjmirfrakk som kostet mer enn huset hun trodde jeg bodde i. Hun banket ikke på, bare dyttet opp inngangsdøren min.
“Eleanor,” sukket hun og viftet med hånden foran nesen som om huset mitt luktet søppel. “Jeg fant de billige lesebrillene dine i gangen. Prøv å ikke la tingene dine ligge rundt hos meg lenger. »
Hun kastet glassene på kjøkkenbenken min. Mens han gjorde det, ble blikket hans trukket mot noe ved siden av notatblokken min.
Det var en Montblanc-fyllepenn besatt med diamanter, en gave fra en europeisk administrerende direktør, verdt rundt ti tusen dollar. Jeg hadde uforvarende glemt det etter å ha signert tillitsdokumenter.
Beatrice plukket den opp og snevet. “Herregud! Kjøper du billige forfalskninger av luksuspenner? Patetisk! Du prøver å late som du er noen andre. Hun slapp den med en smellelyd. “Hør på meg, Eleanor. Liam har en dårlig dag. En arrogant leverandør prøver å ødelegge virksomheten hans. Han trenger penger. Du skal gi oss ditt lille ødemark i dag. Liam tilbyr femti tusen pund. Ta imot denne veldedigheten før han trekker seg tilbake. »
“Jeg skal tenke på det,” sa jeg, med et helt uttrykksløst ansikt.
“Ikke tenk. Bare gjør det,” sa hun med et smil, før hun snudde på hælen og gikk.
Den kvelden kom Clara. Hun så utmattet ut, øynene røde. Uten et ord rotet hun gjennom den store handlebagen sin og trakk ut en tung, låst trekasse.
“Mamma,” hvisket hun, og så ut av vinduet som om hun ble fulgt. “Vennligst skjul dette for meg. Liam fortsetter å be om nøkkelen, og han blir så sint når jeg sier at jeg har mistet den. Jeg føler meg ikke trygg med henne hjemme. »
“Clara, hva er der inne?” spurte jeg, hjertet hamret.
“Bare… Husholdningsøkonomi. Vennligst skjul dem. »
Hun dro kort tid etter, for redd til å bli. Så snart baklyktene forsvant i det fjerne, tok jeg en tung jernjern og brøt opp messinglåsen på boksen.
Inni lå en harddisk, selskapssegl og en bunke føderale skattedokumenter om et selskap jeg aldri hadde hørt om: Blue Lantern Logistics.
Jeg har gjennomgått dokumentene. Clara var oppført som eneeier og kausjonist. Men det var ikke et enkelt lån. Blue Lantern validerte forfalskede flydeler, og brukte Claras identitet for å omgå sikkerhetsstandardene. Millioner av dollar i ulovlig og uoppgitt inntekt gikk gjennom dette selskapet.
Hvis alt dette gikk galt, ville Vance Manufacturing bli uskadd. Men Clara? Clara risikerte tjue år i føderalt fengsel for svindel og skatteunndragelse.
Telefonen min vibrerte. Det var Julian.
“Eleanor,” sa Julian med anspent stemme. “Liam Vance gikk nettopp inn i lobbyen på hovedkontoret vårt. Han krever å få se presidenten. »
“Hold ham i lobbyen,” sa jeg til Julian. “Ikke la ham komme forbi sikkerheten. Jeg går inn. »
Jeg byttet ut min “poor widow”-cardigan med en marineblå Armani-dress. Jeg ba sjåføren min parkere den pansrede Bentleyen bak huset mitt, borte fra nysgjerrige blikk, og vi kjørte av gårde til sentrum av Charlotte.
Da jeg ankom glassskraperen til Holloway Global, gikk jeg inn gjennom den private underjordiske garasjen. Deretter tok jeg executive-heisen til mesaninen, som hadde utsikt over hovedinngangshallen.
Stående bak en frostet glassvegg så jeg ned.
Det var Liam Vance. Den arrogante og utilnærmelige pappas sønn av Charlottes elite svettet kraftig i sin skreddersydde dress. Han ropte nesten til resepsjonisten.
“Jeg bryr meg ikke om presidenten ikke tar spontane møter!” bjeffet Liam, ansiktet rødt av sinne. “Vance Manufacturing er din eldste kunde! Du brøt forsyningskjeden vår over natten! Jeg må se fru Holloway umiddelbart! »
Julian Hayes kom inn i gangen, og så rolig og truende ut. “Mr. Vance, jeg er driftsdirektør. Presidenten er ikke tilgjengelig for menn som ikke oppfyller sine økonomiske forpliktelser. Vi vil ikke lenger gjøre forretninger med deg. »
“Du kan ikke gjøre det!” ropte Liam, stemmen brøt av fortvilelse.
Jeg sendte et iskaldt smil fra balkongen. Jeg så ham bli eskortert ut av to imponerende livvakter. Han visste ingenting om den «pinlige» stemoren han ønsket å kjøpe tilbake for femti tusen dollar, hun som ødela livet hans.
Jeg gikk opp til kontoret mitt i øverste etasje og plasserte Claras trekasse på mahognibordet i konferansen. Julian og vårt juridiske team satte i gang.
Innen tre timer avdekket Julian resten av råten.
“Det er verre enn vi trodde, Eleanor,” sa Julian og rakte meg et nettbrett. “Blue Lantern dekker ikke bare over Vances forfalskningsgjeld. Vi fulgte sporet av de stjålne pengene. Den ble overført til en offshore-konto som tilhørte en viss Chloé Mercer. »
“Hvem er Chloe Mercer?” spurte jeg.
“Hun er leder i Apex Industries. Og ifølge privatfly-passasjerlister og hotellregninger har hun vært Liam Vances elskerinne i tre år. »
Julian la ut et bilde. Chloe var blond, elegant og dekket av diamanter.
