«Jeg kan vaske, lage mat … jeg kan gjøre hva som helst. Sønnen min trenger bare å få mat», sa hun til toppsjefen. Men svaret hans …
DEL 1
Lucía tilbød seg å vaske toalettene i et kontorbygg mens vakten pekte mot gaten, der den lille babyen hennes gråt av sult.
– Jeg kan gjøre hva som helst, bare vær så snill, ikke jag meg ut igjen.
Mateo var åtte måneder gammel. Den morgenen hadde han fått den siste resten av morsmelkerstatningen de hadde hjemme. I flere uker hadde Lucía vasket klær for andre i Santa Catarina, men etter at moren hennes døde for tre måneder siden, hadde hun ikke lenger mulighet til å ta på seg fulle arbeidsdager. Barnehageplass kostet mer enn hun tjente.
Barnets far hadde forsvunnet mens hun fortsatt var gravid. Telefonnummeret hans hadde vært ute av drift i flere måneder.
Utenfor hovedkontoret til Grupo Mendoza i Valle Oriente hastet folk forbi med blikket festet på mobilskjermene sine. Lucía skammet seg over de utslitte joggeskoene sine. Men enda mer skammet hun seg over at hun i det hele tatt brydde seg om hva andre tenkte, når Mateo bare trengte å få noe å spise.
– Jobbsøknader må sendes inn på nettet, gjentok vakten.
– Telefonen min fungerer knapt til vanlige samtaler.
– Da får du gå på en internettkafé.
Lucía senket blikket mot den tomme lommeboken sin.
Kvelden før hadde hun latt være å spise for å ha råd til den siste boksen med morsmelkerstatning. Mens Mateo sov, hadde hun gått gjennom stillingsannonser hun hadde skrevet ned i en liten notatbok. Alle krevde en arbeidstid hun ikke lenger kunne stille opp på.
Moren hennes pleide å si at det å være flink til å lage mat kunne åpne dører. Lucía kunne lage mole, bønner og kraftig suppe nok til å mette en hel familie. Likevel klarte hun ikke engang å skaffe nok mat til sin egen lille familie den morgenen.
Akkurat da kom Adrián Mendoza ut av bygningen, fulgt av assistentene sine. Han var 39 år gammel, og Lucía kjente ham igjen fra intervjuene der han stadig snakket om økonomisk vekst og nye muligheter.
Hun visste at hun måtte handle før motet sviktet.
Hun gikk rett bort til ham.
– Herr Mendoza, sønnen min trenger mat.
En av assistentene forsøkte å få henne til å flytte seg, men Adrián løftet hånden og avsluttet telefonsamtalen sin.
– Hva heter du?
– Lucía Torres.
– Og hva heter han?
– Mateo.
Gutten ga fra seg et lite klynk. Adrián så på de små hendene hans, som var knyttet sammen, og ble stående urørlig i det som føltes som en evighet.
Så ba han dem slippe Lucía og barnet hennes inn.
På kontoret hans satte Lucía seg ytterst på en stol, nervøs og usikker på hva hun skulle gjøre. På skrivebordet lå det et fotografi med forsiden ned.
Adrián ringte sekretæren sin og ba henne sørge for at Lucía fikk mat, og at Mateo fikk time hos en barnelege samme dag.
– Jeg kom hit for å be om en jobb, presiserte Lucía.
– Det vet jeg.
Han skrev en adresse på et ark. Den lå i San Pedro Garza García.
– Det er et hus som trenger noen til å gjøre rent og lage mat.
Lucía så ned på papiret.
– Kan jeg ta med meg sønnen min?
– Det er plass til dere begge.
Adrián forklarte vilkårene. Hun skulle få 18 000 pesos i måneden, i tillegg til kost og losji. En husansvarlig skulle hjelpe til med å organisere arbeidstid og pauser. Hun skulle også få lese gjennom arbeidskontrakten før hun bestemte seg.
Lucía begynte å gråte uten engang å merke når tårene hadde begynt å renne.
– Hvorfor hjelper De meg?
Adrián vendte blikket tilbake mot Mateo.
– Huset har stått tomt altfor lenge.
Sekretæren ga Lucía penger til de mest nødvendige utgiftene og fulgte henne til legetimen. Barnelegen undersøkte Mateo, forklarte hvordan hun gradvis kunne få ham tilbake til et godt og stabilt kosthold, og satte opp en oppfølgingstime.
Lucía kunne endelig kjøpe morsmelkerstatning og bleier. Etterpå satte hun seg ned og spiste et ordentlig måltid. For første gang på lenge slapp hun å regne ut hvor mange biter hun måtte spare for at det skulle være nok til alt hun og sønnen trengte dagen etter.
Neste morgen ankom hun huset klokken 06.50. Hun hadde med seg en pose med klær og teppet moren hennes hadde strikket til Mateo.
Doña Esther tok imot henne. Hun var en eldre kvinne med grått hår samlet i en knute og en rolig måte å forklare ting på.
Rommet de skulle bo på, vendte ut mot hagen. Der sto en seng, et klesskap og en splitter ny barneseng.
Lucía lot fingrene gli forsiktig over sprinklene.
– Han har aldri hatt sin egen barneseng før.
