At hun nå hadde kastet sin egen mann og sine syv år gamle tvillingdøtre ut på gaten for å flytte inn med en bankdirektør i et hus som Martín hadde brukt sine egne hender til å pusse opp, var ikke bare grusomt. Det var en forbrytelse mot alt som var hellig.
— Hvor har du bilagene, papirene og skjøtene, Martín? spurte jeg og rettet ryggen.
Han rynket pannen. — Hva mener du?
— Jeg mener at vi ikke skal til en advokat ennå. Vi skal til en som kan regnskap og eiendomsrett. Og tilfeldigvis er min gamle venn Don Mateo Morales pensjonert sjefsrevisor for tingretten her i Guadalajara. Han skylder meg en tjeneste etter at jeg tauet den flomskadde lastebilen hans gratis til San Juan de los Lagos for ti år siden.
Martín gned seg i pannen. — Pappa, det er ingen vits. Valia har gode advokater. Hun har folk som jobber for Grupo Financiero Banorte. Vi har ingenting. Jeg har femlv pesos i lommeboken og en halv tank med bensin på en pickup som holder på å bryte sammen.
Jeg reiste meg fra stolen, bet regningen med noen krøllete sedler jeg hadde i lommen, og la en fast hånd på sønnens skulder.
— Sønnen min, du glemmer en ting. En lastebil sjåfør gir seg aldri før lasten er levert der den skal være. Og lasten vår akkurat nå, det er disse to små jentene. Sett dere inn i bilen. Nå reiser vi til Tlaquepaque.
En time senere parkerte vi den gamle Ford-pickupen foran en beskjeden, men velholdt enebolig i et eldre nabolag i Tlaquepaque. Don Mateo Morales bodde der med hunden sin og en endeløs stabel med gamle rettsprotokoller. Da vi banket på, åpnet en smilende mann med grått hår og tykkstilte briller døren. Han kjente meg igjen på flekken.
— Ernesto! Gamle venn! utbrøt han og trakk meg inn i gangen. — Det var en evighet siden! Hva i all verden gjør du her med en hel gjeng tidlig om morgenen?
Vi satte oss i den svale stuen hans, mens jentene fikk hver sin kjeks og en tegneserie ved kjøkkenbordet. Martín fortalte historien sin på nytt, mer detaljert denne gangen, mens Don Mateo lyttet med alvorlig mine. Han noterte ned navn, datoer, kontonummer og navnet på bankdirektøren Octavio Garza på et gult linjeark med en mekanisk blyant.
Da Martín var ferdig, la Don Mateo fra seg blyanten, tok av seg brillene og pusset dem grundig med ermet på skjorta si.
— Vel, sa den eldre revisoren med et lurt smil i øyekroken. — Hun er dyktig, denne Valia. Hun har sørget for at huset formelt ble overført til en stråmann – et anomali-selskap registrert i Caymanøyene via en lokal notar her i bydelen. Hun trodde nok det ville gjøre det umulig for en vanlig domstol å røre eiendommen i en skilsmissesak.
Martín sank sammen. — Så vi har tap?
— Vent litt, ung mann, sa Don Mateo og reiste seg for å hente en diger perm fra bokhyllen. Han åpnet den og bladde raskt gjennom noen dokumenter. — Valia gjorde én stor feil. En klassisk feil for mennesker som tror de kan lure systemet ved å bruke hurtigløsninger. Da hun tvang Martín til å signere overskrivingen av skjøtet den 14. mars i fjor, glemte hun å oppdatere tinglysningen i det offentlige eiendomsregisteret (Registro Público de la Propiedad). Papirene ble levert inn, men de manglet det obligatoriske notar-stemplet fra staten Jalisco fordi hun prøvde å spare fem tusen pesos i gebyrer.
Han så triumferende på oss.
— Det betyr at huset juridisk sett fremdeles står i navnet til Martín og Valia i fellesskap, og siden det ble kjøpt med lån fra før ekteskapet, har Martín krav på femti prosent av verdien pluss bruksretten frem til en offisiell skilsmessoppgjør er gjennomført av en dommer. Og det beste av alt? Octavio Garza, bankdirektøren, har brukt bankens midler til å finansiere oppussingen av det samme huset uten styrets godkjennelse. Interne lån til private formål. Det er ikke bare en sivil sak, kjære venner. Det er bedrageri på høyt nivå.
Jeg kjente at et bredt, kaldt smil bredte seg over ansiktet mitt. Kjølig, presist og uimotståelig. Akkurat slik jeg pleide å rygge en atten-hjuling inn på en trang rampe i mørket.
— Hva gjør vi nå, Don Mateo? spurte jeg.
— Nå, svarte revisoren mens han lukket permen med et bestemt klapp, — ringer vi til en god venn av meg i den føderale påtalemyndigheten, og så kjører vi bort til huset deres i Lomas del Valle og banker på døren. Med politiet som vitner.
Klokken var elleve om formiddagen da tre biler – min gamle Ford-pickup, Don Mateos blanke hvite Chevrolet, og en merkedekket politibil fra Estado de Jalisco – svingte inn i den eksklusive innkjørselen til huset i Lomas del Valle.
