Jeg stakk hånden i lommen og trakk ut telefonen min. Skjermen var knust, akkurat som kaffekoppen jeg mistede i krysset for en evighet siden. Men skjermen lyste opp likevel. En melding fra sykehusets kantine minnet meg om at lunsjen min for lengst var blitt kald.
Et svakt smil bredte seg over ansiktet mitt. Jeg kikket bort mot glassdørene som ledet ut til den travle gaten utenfor. Millionæren var borte for lengst, antakelig opptatt med å telle pengene sine eller klage over et ødelagt armbåndsur til forsikringsselskapet sitt. Men Tobias lå inne på et oppvarmet operasjonsbord, med et hjerte som fremdeles slo, fordi noen hadde stanset opp da verden rundt dem bare ville skynde seg videre.
Jeg rettet ryggen, tok av meg de blodflekkede plasthanskene og kastet dem i avfallsdumpen ved veggen. Så snudde jeg meg og gikk inn påvaktrommet for å hente en ny kopp kaffe. Dagen var langt fra over, men akkurat i dag visste jeg nøyaktig hvorfor jeg hadde valgt dette yrket.
