– Oppfattet, lege. Vi klargjør spineboard og vakuummadrass. Brannvesenet kutter A-stolpen nå.
I det samme øyeblikket kjente jeg en tung skygge falle over oss igjen. Millionæren, som hadde blitt skjøvet til side av en paramediciner med en tung oksygenflaske, nektet å gi seg. Han trampet i bakken med sine dyre pensko, ansiktet hans mørkerødt av raseri.
– Hei! skrek han og pekte på sitt eget venstre håndledd, hvor huden nå så vidt hadde begynt å bli rosa der han hadde skrapet den mot bilruten. – Er dere helt tette i hodet? Jeg krever å bli sjekket først! Jeg eier halvparten av eiendommene på denne siden av byen! Hvis det er varig mén i dette leddet, skal jeg saksøke hver eneste én av dere for millioner!
Politimannen, som fremdeles pustet tungt etter strabasene, mistet endelig tålmodigheten fullstendig. Han reiste seg opp i full høyde, strammet beltet og tok to raske skritt mot den velstående mannen.
– Herre min tid, lukk munnen din, tordnet betjenten med en røst som fikk millionæren til å rygge et halvt skritt bakover. – Denne mannen her kjemper for livet sitt, og du står og hyler som et bortskjemt barn fordi du har fått et skrubbsår på lankene dine? Kom deg av veien, ellers arresterer jeg deg for ordensforstyrrelse og hindring av offentlig tjenestemann i nødssituasjon!
Mannen måpte. Han åpnet munnen, så på den svette politimannen, så på meg der jeg knelte i blod og glass, og til slutt på de forbipasserende fotgjengerne som nå hadde samlet seg bak gul sperreteip. Blikkene fra publikum var ikke fulle av beundring lenger; de var ladet med forakt og åpenlyst avsky. Da han innså at verken status, penger eller trusler kom til å redde ham fra offentlig skam i denne situasjonen, snudde han seg tverr-om, bannet lavt mellom tennene og marsjerte demonstrativt inn i en drosje som tilfeldigvis sto parkert litt lenger nede i gaten. Drosjen forsvant i smoggen før vi rakk å blunke.
– Godt, mumlet jeg for meg selv og vendte oppmerksomheten tilbake til pasienten.
Hydrauliske saks- og sprederverktøy fra brannvesenet begynte å skjære gjennom bilens metall med en øredøvende skrikende lyd. Skrrrt-klang! Metall gav etter. Døren på førersiden ble presset utover, og det stramme grepet rundt leveringssjåførens knuste bein slapp taket.
– Én, to, tre – løft forsiktig! ropte brannmesteren.
Vi gledet oss over hver millimeter vi fikk rom. Sjåføren, en ung mann med et navneskilt på uniformen som viste navnet “Tobias”, åpnade øynene et lite sekund. De var matte og glassaktige, men det lå et glimt av menneskelig kampvilje i dem.
– Går det… bra? hvisket han nesten lydløst.
– Du er i trygge hender, Tobias, sa jeg og la hånden min forsiktig på pannen hans, vekk fra alt blodet. – Vi skal få deg ut av dette nå. Bare fortsett å puste rolig gjennom det vi gjorde.
Med synkronisert presisjon gled Tobias over på båren. Ambulansedørene smalt igjen bak oss med et tungt, hult dundrende ekko som skar igjennom byens støy. Sirene hylte opp igjen, denne gangen med en fri bane foran seg, og bilen skjøt fart mot trauma-mottaket ved Boston General Hospital.
Inne i den rullende metallkassen jobbet vi febrilsk. Mens paramedisinerne overvåket hjerterytme og oksygenmetning, satt jeg med fingrene klare på plastventilen jeg hadde improvisert. Hver gang Tobias tok et åndedrag, utvidet brystkassen seg akkurat slik den skulle. Det provisoriske systemet holdt stand. Vi hadde kjøpt ham den dyrebare tiden han trengte.
Da vi rullet inn gjennom de automatiske skyvedørene på akuttmottaket tjue minutter senere, sto et fullt kirurgisk team parate med ruller, kanyler og ultralydapparat. Avdelingslederen for trauma, en eldre kirurg med grått hår og rolige øyne, møtte oss ved inngangen.
– Hva har vi? spurte han kjapt.
– 24 år gammel mann, klemsskade etter trafikkulykke, sa jeg og holdt følge med båren mens hjulene rumlet mot det hvite linoleumsgulvet. – Spenningspneumotorax avhjulpet med nål/plastfolieventil på skadestedet. Massiv intratorakal fremmedlegeme – glassbit gjennom brystbenet. Stabil blodtrykk, men fallende tendens. Han er din nå.
Kirurgen kastet et raskt blikk på meg, så på plastventilen, og deretter på pasienten. Et anerkjennende, knapt merkbart nikk fløyt over ansiktet hans.
– Godt jobbet på gaten, kollega. Overta operasjonsstue tre umiddelbart!
Jeg slapp taket i båren da den suste gjennom dørene til sjokkrommet. Beina mine føltes plutselig blytunge. Jeg trakk meg tilbake til gangen utenfor, lente ryggen mot den kjølige sykehusveggen og lukket øynene et lite øyeblikk.
Først nå kjente jeg at adrenalinrushet begynte å slippe taket. Hendene mine skalv svakt – ikke av frykt, men av den totale utmattelsen som alltid kom sigende i etterkant av slike kriser. Uniformen min var flekket av mørkerødt blod, og den hvite frakken jeg hadde kastet på meg før lunsjen, hang skjevt over den ene armen.
