Ricardo voktet stille.
– Vi kunne foreslå et løfte om salg for en notar, betinget av betaling i morgen, hvis eieren aksepterer.
– Forbered dokumentene.
– Mariana, den andre kjøperen har penger tilgjengelig. Vi må tilby en overbevisende garanti.
Jeg så opp på himmelen.
—Ofreceré el equipo de mi taller como garantía kontraktuell. Det er en rettslig dokumentasjon som har blitt straffet.
– Er du trygg?
– Den bygningen er ikke bare en bedrift. Det er en mulighet til å gi jobber til mange kvinner.
Så ringte jeg Doña Ofelia, læreren min av yrke, som hadde jobbet med meg i tolv år.
– Jeg må finne Lucia.
«Jeg visste at vi ville ende opp med å lete etter henne», svarte han. «Moren hennes fortalte meg at hun planla å dra til noen slektninger. Jeg skal finne ut hvor hun er.»
En time senere, mens jeg kjørte til notarius publicus-kontoret, fikk jeg en ny telefon.
– Jeg fant henne på Central Nueva de Autobuses, annonserte Ofelia. Hun skulle akkurat til å ta en buss til León.
Jeg gikk forbi Lucía.
Jenta gråt så intenst at hun knapt klarte å snakke.
– Fru Mariana, jeg stjal fletten.
Forfrisk deg med strømmen.
Part 4
– Ja, jeg er enig.
– Moren min satte også sparepengene sine inn i Orquídea Capital. De fortalte oss at vi hadde tapt alt, og så begynte de å belaste oss for en gjeld vi ikke engang forsto.
Lucia tok en pause.
– Doña Elvira lovet å hjelpe oss hvis jeg ga henne fletten sin.
Følte et smertefullt punzada.
– Og huden?
– Jeg lagde den hjemme hos henne om natten. Hun fikk meg til å bli ferdig raskt.
– Stjal du ID-en min også?
– Tekniker. Det var det Doña Elvira gjorde på teatret. Jeg så henne forlate logen med vesken sin. Så truet hun meg med å tie stille.
Lucia begynte å gråte igjen.
– Jeg broderte den røde blomsten inni fordi jeg ville at du skulle vite at hvis du noen gang fant parykken, så hadde jeg laget den.
Créer øynene et øyeblikk.
– Jeg trenger at du forteller meg noe annet. Var Inés til stede da de forberedte kostymet?
Svaret kom nesten som en hvisking.
– Ja. Hun gikk for å sjekke hvordan parykken så ut. Så snakket hun med Doña Elvira på kjøkkenet. Jeg hørte alt.
– Hva sa du?
Doña Elvira spurte hva som ville skje hvis banken avviste transaksjonen. Og Inés lo. Hun sa at det ikke spilte noen rolle, fordi forsøket ville være nok til å fryse kontoene deres, og så ville hun kjøpe bygningen.
Jeg hadde endelig den manglende brikken.
– Lucía, du må svare for det du gjorde. Men du kan også stoppe disse kvinnene fra å utnytte andre mennesker. Jeg trenger at du forteller sannheten.
– Jeg har det bra.
– Jeg vet. Mot handler ikke om å ikke være redd. Det handler om å bestemme seg for hva man skal gjøre til tross for det.
Doña Ofelia tok opp telefonen igjen.
– Vi sees på notarens kontor, datter. Jeg kjører deg.
Da jeg kom frem var klokken ti minutter på tre.
Inés satt allerede i venterommet, ved siden av en elegant kledd advokat.
På bordet lå det en bankmappe og en annonse.
Jeg kjente igjen tegningen av bygningen.
Over dukket det opp et nytt navn: Salón Inés, eksklusivt skjønnhetssenter.
Han ville rive de gamle verkstedene for å gjøre dem om til en gren av virksomheten sin.
«Du er sent ute med ditt eget nederlag, Mariana», kommenterte han smilende.
Ingen konkurranse.
Don Salvador sto ved vinduet med det gamle målebåndet sitt hengende rundt halsen.
Jeg er ekte.
– Ingen, jeg kan overføre pengene til deg i dag. Banken sperret kontoene mine fordi noen prøvde å stjele fra meg.
Jeg viste ham sertifikatene og forslaget som Ricardo hadde utarbeidet.
– Du får pengene dine i morgen. Jeg er villig til å garantere for mitt løfte skriftlig.
Den gamle mannen leste dokumentene sakte.
– Mariana, du er du. Men jeg lovet å velge noen som kunne overholde fristen.
Inés Cruzó Pierres.
– Ikke få ham til å føle seg dårlig. Forretninger er forretninger.
Så hørte vi fottrinn i trappen.
En kvinne dukket opp i døren.
Hun hadde på seg en gammel frakk og hadde grått hår, uten sminke eller parykk.
Det var Elvira.
Hun var i følge med en representant fra bankens juridiske avdeling, som hadde kommet for å dokumentere uttalelsen hennes, med myndighetenes viten.
Don Salvador prøver å lage en pai.
Da han så henne, ble han helt stille.
“Elvira?”
Søsteren min under miradaen.
– Hallo, Salvador.
Jeg forstår ingenting.
Den gamle mannen nærmet seg sakte.
– Det har gått mer enn førti år.
Svigermoren min tok et dypt pust.
«Salvador og jeg var forlovet», innrømmet hun. «Jeg jobbet i sminkestudioet hans. Jeg sluttet fordi jeg møtte en mann som hadde mer penger.»
Han så seg rundt.
– Hele livet har jeg sett ned på folk som jobbet med hendene. Jeg trodde luksus ville gjøre meg til en viktig.
Øynene hennes fyltes med tårer.
– Og jeg endte opp med å stjele fra en kvinne som bygde med egne hender alt jeg aldri kunne oppnå.
Inés hopper av golpe.
– Denne damen er involvert i en svindel! Ingen kan tro henne!
– Det er nettopp derfor jeg har kommet for å vitne, svarte Doña Elvira.
Det kommer tilbake til alle.
– Inés, økonomisjef i Orquídea Capital. Hun overtalte meg til å investere, satte meg deretter i gjeld, og tilbød seg til slutt å ettergi deler av forpliktelsene mine hvis jeg bidro til å skade Mariana.
Inés begynte å riste på hodet.
“Hjelp!”
— Han sa at det ikke spilte noen rolle om vi klarte å få ut pengene. Det viktigste var å sperre kontoene før kjøpet.
I det øyeblikket kom Ofelia og Lucía inn.
Jenta bekreftet det hun hadde hørt under produksjonen av parykken.
