Bare INE-en min.

Jeg husket umiddelbart Lucias merkelige holdning da hun så meg på teatret.

A la mañana suuiente presenté el reporte correspondiente y acudí al banco para solicitar medidas de seguridad sobre mis cuentas. Det er tydelig at jeg kan bruke en rapport om identifisering av informasjon, og jeg kan bruke tiden til å undersøke operasjonen.

Jeg endret også sikkerhetspassordet som Diego visste.

Han ble opprørt da jeg fortalte ham det.

– Synes du ikke du overdriver?

-Ingeniør. Jeg har for mye penger bundet til kjøp av bygningen.

To dager senere ringte Don Salvador, eieren av eiendommen, meg i fortvilelse.

Datteren hans trengte at han skulle reise til Monterrey raskt.

– Mariana, vi må flytte signeringen fremover. Jeg blir klokken tre. Hvis du ikke kan fullføre betalingen, selger jeg til den andre interesserte parten.

Jeg så på klokken.

Eran var en gang i media.

Jeg ringte verkstedet for å avbestille timene mine og dro til banken.

Da jeg ankom, så Don Vicente, sikkerhetsvakten som hadde kjent meg i årevis, på meg som om han hadde sett et spøkelse.

– Fru Mariana … Ingen, kom du nettopp inn?

Jeg følte meg som en rullestolbruker.

– Hvordan sier du det?

– For omtrent tjue minutter siden. Hun var på armen til mannen sin. Hun hadde på seg en beige frakk, akkurat som hans.

Jeg er diskret på alle områder.

Og alt var etablert.

Diego hadde på seg den grå jakken jeg hadde gitt ham til bursdagen hans.

Jeg klemte en kvinne ved skuldrene, som hadde på seg den samme frakken som meg, med samme kroppsbygning og langt brunt hår.

Men noe fikk hjertet mitt til å hamre voldsomt.

Hårstråene hadde en kobberaktig glans.

Akkurat som den stjålne fletten min.

Kvinnen løftet en hånd for å rette på en hårlokk.

Jeg kjente igjen en liten bevegelse av fingrene hans.

Så la jeg merke til tre hvite merker der jeg vanligvis hadde på meg flere ringer.

Jeg kan ikke tro det.

Denne kvinnen er sønnen min.

Doña Elvira hadde på seg en parykk laget av mitt eget hår, profesjonell sminke og en stjålet ID for å utgi seg for å være meg.

Mannen min klemte henne som om hun virkelig var hans kone.

Jeg gjemte meg bak en søyle.

Så snakker du med lytteren.

«Mamma, la oss gå», tryglet Diego. «Forsøket på den andre grenen har allerede mislyktes.»

«Kall!» hvisket hun. «Kontoen er åpen her. Vi skal tømme den.»

– Og Mariana kommer inn?

«Hun jobber. Når hun kommer tilbake, vil pengene være borte, og bygningen vil tilhøre Inés.»

Jeg kjente at beina mine skalv.

Ingen hadde bare til hensikt å ta sparepengene mine.

De ville også gi dem til min verste fiende.

Jeg løp diskret for å finne sjefen.

Da jeg forklarte hva som skjedde, sjekket han datamaskinen og ble blek.

– Fru Mariana, noen prøvde å ta ut dine elleve millioner seks hundre tusen pesos i morges ved hjelp av en oppgitt ID. Kontoene dine er blokkert.

– Jeg trenger pengene før klokken tre.

– Etterforskningen kan ta flere dager.

Jeg så tilbake på linjen.

Svigermoren min nærmet seg vinduet.

La gerente llamó inmediatamente a seguridad, men du trenger å gjøre mer.

— Det er ingen ting som har skjedd. Jeg trenger det de prøver å gjøre for å bli registrert.

Jeg gikk tilbake til kundeområdet.

Jeg snakket nettopp om Diego og den kvinnen som var forkledd som meg.

Ingen av dem la merke til min tilstedeværelse.

Så hørte jeg den ansatte spørre:

– Frue, hva er Deres sikkerhetsord?

Svigermoren min smilte under sminken sin.

– Manzanos-hage.

Det var passordet Diego og jeg hadde funnet opp da vi giftet oss.

Og før kassereren rakk å svare, la jeg gyldig legitimasjon på disken og sa:

Det passordet finnes ikke lenger. Men det gjør jeg. Og jeg vil gjerne vite hvorfor mannen min og moren hans prøver å rane meg.

AV DE 3

Diego snudde seg så brått at han nesten veltet brosjyreutmateren.

Ruten din mistet all farge.

—Mariana… ¿Har du noe?

Jeg så ham inn i øynene. (Lyver i øynene.)

– Spørsmålet er hva du gjør her, mens du klemmer en kvinne som har håret mitt.

Min svigermor forble ubevegelig.

Kassieren ved vinduet så på ID-en min, deretter på den kvinnen brukte, og ringte til slutt diskret sikkerhetspersonalet.

«Frue,» sa han bestemt, «vi må bekrefte disse dokumentene.»

Doña Elvira snudde seg mot meg med et perfekt innøvd uttrykk av indignasjon.

– Denne kvinnen er gal! Jeg er Mariana! Hun er en bedrager!

Noen begynte å nærme seg.

Søsteren min løftet stemmen.

– Ring sikkerhetsvaktene! Denne fremmede prøver å rane meg!

Jeg smilte med en sorg som jeg fortsatt husker.