Han så litt eldre ut, med litt mer salt i håret enn da han dro ut på sjøen den gangen, men øynene var de samme. Varmere enn havvinden, og fulle av en stille, stoisk kjærlighet.
Han trengte ikke å si noe. Jeg slapp ut et hikst som var en blanding av latter og gråt, og løp over gresset rett inn i armene hans.
Tre måneder senere satt jeg på verandaen til strandhuset.
Solnedgangen farget Stillehavet i brennende nyanser av gull og lilla. Huset var mitt. Minne til James var intakt, og sannheten om sønnen vår og Karen lå nå trygt i hendene på statsadvokaten, som sørget for at de fikk tid bak lås og slå til å angre på sine grådige planer.
Jeg holdt en kopp varm kaffe i hendene og så ut over sanddynene.
James kom ut fra kjøkkenet med et pledd som han la over skuldrene mine, før han satte seg i stolen ved siden av meg og tok hånden min.
– Fryser du, Margaret? spurte han mildt.
Jeg smilte, lente hodet mot skulderen hans og kjente varmen fra mannen som havet ikke klarte å ta fra meg.
– Nei, sa jeg og så ut mot horisonten. – For første gang på lenge… er jeg helt varm.
