Del 2: Sporet i sanden

Jeg holdt pusten og presset ryggen mot den kalde kjøkkenveggen. Gjennom ruten i bakdøren så jeg silhuetten av skikkelsen utenfor. Den brede skuldrene, måten han holdt hodet litt på skjeve på, den sakte, nesten rytmiske bevegelsen da han pekte mot den gamle redskapsboden bak den frittstående garasjen.

Det var slik James alltid pekte når han ville vise meg noe viktig i hagen. Ikke med en rask gest, men med en fast, rolig pekefinger.

Han trodde jeg ville forstå. Og det gjorde jeg.

Redskapsboden lå i kanten av sanddynene, halvt skjult av vindpinte furutrær og tykk kratt. Den hadde vært låst siden dagen James forsvant. Politiet hadde aldri sjekket den, for hva skulle finnes i en gammel bod full av hageredskaper, rustne fiskestenger og malingsspann?

Jeg snek meg ut bakdøren i mørket, med kåpen svøpt stramt rundt meg for å beskytte meg mot den bitende kystvinden. Regnet hadde avtatt, men luften var tung og salt. James’ telefon lå i lomma mi, og skjermen lyste plutselig opp i mørket med en ny melding fra det ukjente nummeret: Ikke gå inn alene. De ser på huset.

Men jeg hadde ikke noe valg. Hvis James fremdeles var i live – eller hvis han hadde etterlatt bevisene for hva som virkelig hadde skjedd den dagen på sjøen – måtte jeg finne det før Michael og Karen gjorde det.

Jeg listet meg over den våte gressplenen. Døren til boden var ikke låst med hengelås lenger. Noen hadde nylig fjernet den. Hengslene knirket lavt da jeg dyttet den opp.

Inne luktet det av gammelt støv, fuktig jord og bensin. Jeg slo på lommelykten på telefonen. Lysstrålen flakket over spader, rake og gamle fiskegarn.

Så så jeg det.

Gulvet i den bakerste delen av boden var dekket av treplanker. Men en av dem lå litt skjevt. Jeg slapp ned på knærne, stakk fingrene inn i sprekken og løftet opp planken. Under lå et mørkt hulrom, gravd ut i sanden under fundamentet.

Der lå en vanntett duffelbag.

Jeg trakk den opp og åpnet glidelåsen med skjelvende hender. Inni lå en bærbar PC, en bunke med bankdokumenter og en liten, sort notatbok i skinn.

Jeg åpnet notatboken. På første side stod James’ håndskrift: Hvis du leser dette, betyr det at de lyktes med å prøve å få meg vekk. Michael og Karen trengte pengene for å dekke spillegjeld. Utbyggingsselskapet betalte dem for å presse meg til å selge eiendommen bak ryggen din. Da jeg nektet, forfalsket de signaturene mine.

Blodet suste i ørene mine. Sønnen min. Kvinnen han var gift med. De hadde ikke bare prøvd å manipulere meg til å flytte – de hadde stjålet fra oss, og da James oppdaget det…

En bil dundret plutselig inn i oppkjørselen. Frontlyktene feide over vinduene på boden og sendte skarpe lysstråler inn gjennom sprekkene.

Bildører smalt igjen. To par raske skritt knaste i grusen.

– Jeg sa jo at det lyset var på, hørte jeg Michaels stemme rope gjennom natten, skarp og panisk. – Hun er et sted her ute!

– Sjekk boden, kom det kontant fra Karen.

Hjertet mitt hamret mot ribbeina. Jeg slukket lommelykten, presset duffelbagen tett til brystet og krøp inn i det dypeste hjørnet bak noen gamle fiskekasser.

Døren til boden ble revet opp med et brak. Lommelykter kuttet gjennom mørket, og lysstrålene danset over veggene.

– Mamma? ropte Michael, og stemmen hans hørtes plutselig ubehagelig truende ut. – Kom ut nå. Du skjønner ingenting. Vi gjør bare dette for ditt eget beste. Akkurat som med faren din.

Ordene hang i den kalde luften. Akkurat som med faren din.

De visste det. De visste nøyaktig hva som hadde skjedd med båten til James.

– Hun er ikke her, sa Karen utålmodig, mens lysstrålen hennes feide faretruende nær der jeg lå skjult. – Let i garasjen. Hvis hun har funnet den vesken…

I det samme øyeblikket, før de rakk å oppdage meg, hørte jeg lyden av sirener som skrek i det fjerne. Ikke én bil, men flere. Blå og røde lys blinket gjennom trærne langs kystveien og farget hele eiendommen i et illevarslende skjær.

Michael stivnede. – Politiet? Hvem i helvete har ringt politiet?!

Utenfor oppkjørselen stanset tre politibiler med hvinende dekk. Bildørene fløy opp, og betjenter med lommelykter og rop om at de måtte legge hendene på hodet, fylte natten.

Og foran dem alle, med hendene i lommene på en mørk regnjakke og med et blikk som var like skarpt som det alltid hadde vært, kom en mann gående opp grusoppkjøringen.

James.

Jeg slapp duffelbagen og reiste meg opp fra skyggene.

Michael og Karen ble presset ned på kne i grusen av betjentene, mens de skrek og protesterte. Men James stanset midt på plenen og så rett på meg der jeg stod i døråpningen til den gamle boden.