«Raymond Ibarra?» ropte den eldste etterforskeren med en stemme som bar over hele den åpne plassen foran mausoleet. «Du er herved pågrepet for mistanke om økonomisk utroskap, bedriftsspionasje og dokumentforfalskning knyttet til Sterling Group.»

Betjentene beveget seg raskt. Før jeg rakk å åpne munnen for å forsvare meg, kjente jeg de kalde håndjernene bli smelt på bak ryggen min.

Panikken, som hittil bare hadde ligget som et ubehagelig press i brystet, eksploderte nå i full terror. Jeg prøvde å vri meg fri, men grepene til betjentene var jernharde.

«Vent litt!» skrek jeg, og blikket mitt flakket desperat mot Chloe. «Chloe, ring advokaten! Si til dem at dette er en misforståelse! Julianne har manipulert alt sammen!»

Chloe hadde allerede trukket seg flere meter unna. Den seks måneder gravide magen hennes så plutselig veldig liten ut der hun stod med hendene knyttet foran seg, mens blikket hun ga meg var fullt aviskald avstand og ren overlevelsesinstinkt. Hun sa ikke et eneste ord; hun bare snudde ryggen til og gikk raskt mot porten, uten å se seg tilbake en eneste gang.

Sørlige blikk fra New Yorks mektigste elite brente seg fast i ryggen min. Folk som for bare ti minutter siden nikket respektfullt til meg, så nå på meg som om jeg var et pestinfisert avfall.

Jeg ble dyttet fremover, snublende over grusen, mens jeg ble ført mot den andre politibilen som stod parkert like ved kirkegårdsporten.

Før døren ble smekket igjen, løftet jeg hodet og så tilbake mot mausoleet.

Julianne stod fortsatt der. Arthur Sterlings datter.

Hun gråt ikke fremdeles. Hun holdt fortsatt hodet høyt, med den samme iskalde, urokkelige roen i blikket. Da øynene våre møttes for siste gang før bilen startet, løftet hun munnvikene i et lite, nesten umerkelig smil. Et smil som fortalte meg alt jeg trengte å vite:

Faren hennes hadde ikke bare etterlatt seg en formue. Han hadde etterlatt seg en avtale. Og Julianne hadde fullført den til punkt og prikke.

Avslutningen

De neste månedene ble et juridisk mareritt uten ende.

Bevismappen som Arthur og Julianne hadde bygget opp over flere år, var lufttett. Hver eneste uautoriserte overføring, hvert forsøk på å undergrave Sterling Group fra innsiden, og alle de falske ryktene jeg hadde spredt om Juliannes mentale helse, ble lagt frem i retten bit for bit.

Chloe kom aldri tilbake. Hun forsvant ut av livet mitt så fort hun innså at jeg ikke lenger hadde verken penger eller makt til å beskytte henne, og barnet hun bar ble det aldri engang stilt noen spørsmål om fra min side.

Dommen falt før sommeren kom. Ti års fengsel for økonomisk kriminalitet og bedriftsspionasje, uten mulighet for tidlig løslatelse.

Og Sterling-imperiet? Det stod sterkere enn noen gang før. Under Juliannes ubestridte ledelse ble selskapet utvidet internasjonalt, renset for råtne epler som meg, og løftet til nye høyder.

Sist jeg så meg i speilet i fengselscellen, forstod jeg endelig hva Arthur Sterling mente den gangen han så meg inn i øynene og sa at jeg ikke elsket datteren hans, men hva navnet hennes kunne gjøre for meg. Han hadde hatt rett i alt.

Jeg hadde trodd at jeg var jegeren. Men hele tiden hadde jeg bare vært brikken de trengte for å føre meg rett inn i fellen.