: «Hele Sterlings formue tilhører Julianne.» Min elskerinne slapp armen min … og min kone smilte som om hun hadde ventet på dette øyeblikket hele tiden. «Du tok med deg din gravide elskerinne til min fars begravelse?» Juliannes stemme var rolig. Altfor rolig. Jeg sto nær kirkegårdsinngangen i min skreddersydde, svarte dress og projiserte bildet av en sørgende svigersønn. Ved siden av meg hvilte Chloe en hånd på sin seks måneder gravide mage og klamret seg selvsikkert til armen min. Hviskingen spredte seg umiddelbart gjennom mengden. «Hvordan kunne han gjøre dette her?» «I Arthur Sterlings begravelse?» «Har han mistet forstanden fullstendig?» Jeg ignorerte dem. For meg var det ingenting igjen å frykte. Arthur Sterling – milliardærgrunnleggeren av Sterling Group og den ene mannen som alltid hadde stått mellom meg og full kontroll – var død.
Og med ham trodde jeg at Juliannes beskyttelse hadde forsvunnet. Arthur stolte aldri på meg. År tidligere hadde han sett meg rett inn i øynene og sagt: «Du elsker ikke datteren min. Du elsker hva navnet hennes kan gjøre for deg.» Jeg glemte aldri disse ordene. Men over tid ble jeg overbevist om at Sterling-imperiet uansett holdt på å smuldre opp. Rykter om søksmål. Økonomiske problemer. Mislykkede prosjekter. Interne etterforskninger. Alt tydet på at familieformuen hang i en tynn tråd. Den troen ga meg selvtillit. Selvtillit til å forråde min kone. Selvtillit til å begjære skilsmisse. Selvtillit til å fryse kontoer og stille spre rykter om at Julianne var følelsesmessig ustabil etter farens sykdom. Mest av alt, selvtillit til å komme til begravelsen med Chloe på armen. Jeg ville at alle skulle se at Julianne hadde tapt.
Men da jeg så henne stå ved siden av familiemausoleet, føltes noe galt. Hun gråt ikke. Hun gjemte seg ikke. Hun var ikke knust. I stedet så hun på meg med et uttrykk som gjorde meg urolig – som om hun allerede visste hvordan denne historien endte. Borettslagsadvokaten trådte frem og begynte å lese Arthurs siste ønsker. Først var det rutine. Eiendommer. Veldedige donasjoner. Stiftelser. Familiegaver. Så endret tonen hans seg. «Angående de kontrollerende aksjene i Sterling Group, alle internasjonale beholdninger, stiftelser og likvide midler …» Mengden ble stille. Jeg så opp. «Som beordret av Arthur Sterling, overføres all eierskap og arverettigheter eksklusivt til hans datter, Julianne Sterling.» Et gisp feide over kirkegården. Noen hvisket: «Hvor mye?» Advokaten svarte uten å nøle. «Omtrent tre hundre millioner dollar, eksklusive ventende verdivurderinger av eiendeler.
» Verden syntes å stoppe. Ved siden av meg slapp Chloe sakte armen min. For første gang på hele dagen snek panikken seg inn i brystet mitt. Så gikk Julianne mot meg. Hun stoppet bare noen centimeter unna. «Fortell meg, Raymond,» sa hun mykt. «Hvem trenger hvem nå?» Jeg kunne ikke svare. Men ydmykelsen min var bare så vidt begynt. Advokaten kremtet. «Det er en tilleggsinstruksjon som må leses i nærvær av Mr. Raymond Ibarra.» Alle øyne vendte seg mot meg. En kald bølge rant nedover ryggraden min. «I løpet av de siste tre årene,» fortsatte han, «har det blitt samlet inn bevis angående utroskap, uautoriserte økonomiske overføringer, bedriftsspionasje og mistenkt underslag knyttet til Mr. Ibarra.» Kirkegården ble helt stille. Julianne så ikke lenger ut som en sørgende datter. Hun så ut som en som tålmodig hadde ventet på det perfekte øyeblikket til å slå til.
Advokaten løftet en tykk bevismappe. «I henhold til Arthur Sterlings direkte instruksjoner vil dette materialet bli levert til føderale myndigheter i dag.» Chloe stirret vantro på meg. Jeg tok et skritt frem. «Julianne, hør –» Hun avbrøt meg med et enkelt blikk. «Nei, Raymond. Alt er nøyaktig slik det ser ut til å være.» Så åpnet kirkegårdsportene seg. To føderale etterforskere kom inn med forseglede dokumenter. Det var i det øyeblikket jeg forsto sannheten. Jeg hadde ikke kommet i Arthur Sterlings begravelse. Jeg hadde gått rett i en felle som ble laget for mange år siden. Og da en av etterforskerne ropte hele navnet mitt foran New Yorks mektigste familier, innså jeg at marerittet bare så vidt hadde begynt. Kommenter «JA» hvis du vil ha del 2
