Mens Rodrigo og Bernardo lo i smug over at broren hadde bundet seg til en livstid med gjørme og gjess, og mens de brukte sine egne marker til å dyrke mais som knapt ga overskudd, startet Tomás det virkelige arbeidet i det stille.
Han reiste til byen, tok kontakt med erfarne entreprenører, og inngikk en hemmelig avtale med et større anleggsselskap. Den verdiløse myra var ikke lenger et tapsprosjekt – den var en gullgruve av råmateriale som trengs for å bygge fremtidens veier og hus.
Seks måneder senere rullet de første store gravemaskinene inn på Tomás’ eiendom.
Brødrene hans trodde først at han hadde tapt forstanden fullstendig, og at han nå gravde sin egen grav i gjørma. Bernardo kom kjørende forbi i sin blanke pick-up, stanset ved gjerdet og ropte hånlig: — Skal du drukne i din egen elv, Tomás? Du kan ikke plante ris der en gang!
Tomás så opp fra tegningene sine, tørket litt svette av pannen, og svarte med et rolig smil: — Nei, Bernardo. Jeg planter ikke lenger. Jeg høster.
Kontrakten med entreprenørselskapet var allerede signert. Utvinningen av leiren alene sikret ham faste månedlige utbetalinger som overgikk verdien av Rodrigos og Bernardos jord tilsammen – og det uten at Tomás trengte å løfte enfinger i åkeren.
Da regntiden kom det året, flommet elven over slik den alltid hadde gjort. Men der den før bare fylte myra med stillestående vann og elendighet, fløt den nå inn i de nylig utgravde bassengene Tomás hadde planlagt. Vannet ble kanalisert, renset og utnyttet til en liten, privat demning som genererte strøm til hele eiendommen hans.
Brødrene forsto ingenting før de en dag så de enorme semitrailerne kjøre ut fra eiendommen til Tomás, stappfulle av førsteklasses bygningsleire, mens bankkontoen hans vokste seg tykkere enn noen av dem noen gang hadde forestilt seg.
Don Aurelio hadde ikke straffet sønnen sin med den arven. Han hadde gitt ham nøkkelen til å bygge sitt eget imperium, gjemt dypt nede der ingen andre gadd å lete.
