I delingen av arven etterlot de ham et stykke land som regelmessig ble oversvømt hver vinter. Del 1 “Elver og bekker gir ikke liv til mennesket, Tomás… den gir liv til mygg. Bernardo sa det på den gamle verandaen, den dagen de leste arven fra Don Aurelio, med et glass tequila i hånden og det buede smilet til en som trodde de nettopp hadde klart ettermiddagens beste vits. Rodrigo, den eldste broren, lo kort, en slik latter som ikke kommer av eleganse, men av mildhet. For han fikk god jord. Elena, søsteren hennes, så ned på bordet, som om skogsmarkene var viktigere enn ydmykelsen som nettopp hadde skjedd Tomás. Tomás svarte ikke. Han hadde allerede papirer i hendene, papirer som faren hans hadde etterlatt for nesten to år siden. Han leste den én gang.
Men igjen. Så brettet han den, puttet den i lommen og var stille. Don Aurelios arv har tre like store deler, men svært forskjellig i verdi. Rodrigo mottar 28 hektar land: rødt, hardt, kombinert, låve, land som er lett å leie og forvalte fra landsbyen, uten at han må gjøre skoene skitne hver dag. Og Tomás får bunnen. Sytti hektar våt jord, høyt gress, svart gjørme, råtne hekker og stillestående vann i et halvt år. I regntiden spiser storfe gress; I tørketiden vil de lide av ryggsmerter i solen. Tre dager senere signerte Tomás dokumentene hos notarius. Ingen protesterer. Ingen spurte. Ingen beskytter noe. Bare Bernardo gjentok, etter å ha snakket med myk stemme, slik han hadde gjort før, da han bare var 15 eller 16 år gammel. For mange år siden,
da Tomás var 15 eller 16 år gammel, gikk han med faren sin til solnedgang. Don Aurelio stoppet uten å si noe. Han bøyde seg ned, tok en håndfull svart gjørme og klemte den mellom fingrene. Han så på den lenge, som om han i den våte jorden kunne lese noe ingen andre kunne se. Så hvisket han: —Denne jorden inneholder noe, min sønn. Tomás ventet, og han slapp bare gjørmen, tørket hendene på buksene og gikk hjem. I årevis trodde Tomás at dette verset var en gammel måte å si håp på. En av tingene bønder sier når de ikke vil innrømme at et stykke land ikke er bra. Men den ettermiddagen, allerede myrens herre, med arvepapiret brettet i lommen, kom setningen tilbake med en merkelig kraft. “Denne jorden er ikke som vanlig sumpjord,
” sa han. For å plante der trenger du drenering, utjevning og en eiendom. Det kommer til å koste mer enn det er verdt.” Tomás takket ham og gikk. Den andre bonden, en eldre mann ved navn Julián, lyttet mer nøye. Han tok en prøve, sparket den mellom fingrene, helte litt i et glass vann, og så på at avføringspartiklene forble forseglet før de sakte la seg til ro. Så sluttet han å snakke. “Denne jorden er ikke som vanlig sumpjord,” sa han. Send det til analyse i et materiallaboratorium, ikke i landbruket. Hvorfor materialet? Landbruksvitenskapen har gravd gjørma mellom fingrene. —Fordi dette kan være byggeleire. Hvis det er det jeg tror, er ikke spørsmålet hva du kan plante der, Tomás. Spørsmålet er hva du kan ta ut. Tjue dager senere kom resultatene via e-post.
Tomás åpnet den om natten, sittende på kjøkkenbordet, mens huset var stille. Han leste den én gang. Men igjen. Så ser han bare på skjermen uten å bevege seg. Elven er ikke en straff. Under gjørme, ugress og år med forakt finnes det en mengde høykvalitets leire. Nok, ifølge de første beregningene, for å forsyne en mellomstor mursteinsfabrikk i mer enn to tiår. Tomás reiste seg sakte, gikk ut på terrassen og så inn i mørket bak seg. For første gang siden farens død fyltes øynene hans med tårer. —Ja, du vet, gamle mann—hvisket han. På en eller annen måte, ja, du vet. Les hele historien under lenken i kommentarfeltet 👇
