Så bøyde han seg ned så godt han kunne og lot valpen slikke hendene hans.
Den kvelden, da alle hadde gått, gikk Gonzalo inn på kjøkkenet alene.
På en hylle sto den første tegningen fortsatt innrammet.
Hunden med umulige ben.
Gaven fra en jente som ikke visste noe om formuer, sår eller ødelagte familier.
Gonzalo så på ham lenge.
Så så han nedover gangen.
Han hørte Emma le fordi valpen hadde stjålet en sko. Han hørte Adrian protestere. Han hørte Natalia irettesette de tre.
Huset var fullt av støy.
I årevis ville han gitt hva som helst for å gjenvinne stillheten.
Nå ville han ikke ha byttet den skandalen mot all sin formue.
Han berørte forsiktig rammen på tegningen.
Det tok ham 7 år å forstå at det å fortsette å elske Mercedes ikke betydde å bli begravet sammen med henne.
Jeg kunne huske henne og fortsatt leve igjen.
Han slukket kjøkkenlyset.
I hagen beveget rosebusken seg i brisen.
Og i det huset hvor seks kokker hadde flyktet, hadde ikke bare den syvende blitt værende.
Han hadde fått alle andre til å komme tilbake.
