«Frøken Salazar», sa David Herrera, hennes finansdirektør, «vi eier allerede 4,9 % av aksjene i Grupo Montes. Med ytterligere 0,1 % må vi offentliggjøre det.»

Isabela tok ikke blikket fra bygningen foran.

– Kjøp. Gi dem beskjed om hvem som har kommet i dag.

Den ettermiddagen dro han til Montes-huset.

Doña Teresa hilste henne iført et perlekjede, en marineblå kjole og et smil så falskt at det var ynkelig.

– Isabela, datter, vi må snakke sammen som familie.

– Vi er ikke i slekt, Doña Teresa.

– Alejandro er forvirret. Den jenta kom uventet. Man kan ikke ødelegge alt i et raserianfall på flyplassen.

Isabela la en invitasjon på bordet.

– Jeg kom ikke for Alejandro. Jeg kom for å invitere deg til åpningen av Salazar Capital.

Teresa leste adressen og ble blek.

– Kjøpte du tårnet over gaten av oss?

– Ja. Jeg syntes det var praktisk å se nærmere på gjelden deres.

– Du er utakknemlig.

– Det ville være utakknemlig av meg å ta det som ikke er mitt. Jeg tar bare tilbake det som var mitt: pengene mine, arbeidet mitt og tålmodigheten min.

Da hun gikk, la hun merke til at et forheng i andre etasje beveget seg.

Camila så på.

Minutter senere ringte Isabelas mobiltelefon.

«Isa, det er Camila», sa en søt stemme. «Jeg vil ikke at du skal misforstå. Alejandro og jeg vokste opp sammen. Han elsker meg som en søster.»

– Så merkelig, svarte Isabela. Emiliano Cárdenas kalte deg også «lillesøster» i Cancún mens han betalte for leiligheten din.

Det var stille.

– Jeg vet ikke hva du snakker om.

– Jeg snakker om de 12 millionene faren din skyldte i kasinoer. Om den private klinikken du dro til i desember. Om innskuddene som ikke kom fra Alejandro, men fra noen som betalte deg for å komme nærmere ham.

Den søte stemmen forsvant.

– Seriøst, du er farligere enn de sa.

Isabela forble ubevegelig.

– Hvem sa det?

Camila lo lavt.

«Å, Isa. Menn som Alejandro elsker ikke kvinner som deg. De elsker kvinner som får dem til å føle seg nødvendig. Du trengte aldri å bli reddet, og det dreper dem.»

– Da valgte du feil mann.

– Nei. Jeg valgte den rette døren for å komme inn i familien din.

Camila la på.

Uttrykket festet seg i Isabelas minne.

Den kvelden var åpningen av Salazar Capital en offentlig ydmykelse for Montes-familien. Bankfolk, forretningsfolk, advokater, politikere og næringslivsjournalister ankom. De hilste alle Isabela med respekt, som om hele byen hadde ventet på å se henne ta tilbake plassen sin.

Alejandro dukket opp til slutt, med mørke ringer under øynene og Camila hengende fra armen hans.

Isabela la en svart konvolutt i hendene hans.

– Les det før du sier igjen at det ikke var slik det så ut til.

Alejandro åpnet konvolutten.

Inni var det bilder, overføringer, samtalelogger, kontantinnskudd, dokumenter for en gjeld på 12 millioner dollar og navnet på en mann han ikke kjente:

Viktor Tejada.

Hvert blad tok fargen bort fra ansiktet hennes.

– Camila … fortell meg at dette er en løgn.

Camila prøvde å gråte. Det fungerte perfekt i starten.

– Jeg gjorde det av kjærlighet, Ale. Jeg ble truet.

Isabela løftet et nytt blad.

– De truet deg ikke. De betalte deg. Og du aksepterte fordi du syntes Alejandro var lett å manipulere.

Alejandro slapp henne fri.

– Brukte du meg?

Camila slapp masken. Hun tørket bort en falsk tåre med fingeren og så på Isabela.

– Du vet ingenting om hva familien din forårsaket.

I det øyeblikket gikk onkel Roberto bort til Isabela og snakket inn i øret hennes.

– Víctor Tejada jobber ikke for penger. Faren hans ble dømt for forræderi for 17 år siden. Din far ledet saken.

Isabela kjente en merkelig kulde på ryggen.

Alt forandret seg.

Camila var ikke bare en opportunistisk elsker. Hun var et lokkemiddel.

Victor prøvde ikke å ruinere Alejandro. Han brukte ham til å komme nærmere Isabela, knuse henne følelsesmessig, komme inn i Salazar-verdenen og gjenåpne et gammelt sår som hadde vært herjet i 17 år.

Isabela ringte faren sin samme kveld.

– Pappa, hva skjedde med Tomás Tejada?

General Hernán Salazar forble taus for lenge.

– Det var en militærsak. Han lekket sensitiv informasjon.

– Er du sikker på at han var skyldig?

Bevisene var solide. Men etter rettssaken sa kona at han hadde blitt tvunget til å gjøre det fordi noen truet sønnen deres. Det fantes ingen bevis. Saken ble henlagt etter ordre ovenfra.

– Sønnen var Victor.

-Ja.

Isabela lukket øynene.

– Da er det ikke hevn mot deg. Det er en løgn som søker blodsutgytelse.