Isabela Salazar ankom terminal 2 på Mexico by internasjonale lufthavn med en bukett solsikker, en lett frakk og litt skjelvende hender, selv om hun aldri ville ha innrømmet at hun var nervøs.
I fem år hadde jeg ventet på Alejandro Montes.
Fem år har gått siden han dro på et militært oppdrag i utlandet og lovet henne, foran porten til huset hennes i Lomas de Chapultepec, at de skulle gifte seg når han kom tilbake.
– Vent på meg, Isa. Når jeg kommer tilbake, skal jeg gi deg etternavnet mitt.
Og hun ventet på ham.
Hun etterlot seg et stipend i Boston. Hun hadde en krangel med faren sin, general Hernán Salazar. Hun utholdt morens taushet og skuffelsen til bestefaren Aurelio, en streng gammel mann som alltid sa at en Salazar ikke skulle bøye seg for noen.
Men Isabela dukket ned.
Han ble værende i Mexico for å forsørge Montes-familien.
Han behandlet Doña Teresa da hun fikk et nervesammenbrudd. Han tok Don Ricardo med til private kardiologer. Han forhandlet med banker da Grupo Montes var én signatur unna å miste kredittlinjene sine. Han gjennomgikk kontrakter, stoppet søksmål og sparte investeringer.
Til gjengjeld fikk han forakt.
«Ikke kle deg så seriøst, kjære deg, du ser ut som en mann», sa Doña Teresa til henne.
– Ikke snakk så mye om forretninger, du skremmer bort Alejandro.
– En intelligent kvinne burde vite hvordan hun skal gjøre seg liten.
Isabela smilte, pustet og fortsatte.
Fordi Alejandro ville komme tilbake. Fordi alt, ifølge henne, ville gi mening.
Den ettermiddagen, da hun hørte at flyet hadde landet, kjente hun brystet fyltes med luft. Hun strøk håret, klemte seg rundt solsikkene og lette i mengden etter ansiktet hun hadde drømt om så mange netter.
Så så han det.
Alejandro så tynnere ut, bar en militærveske og hadde et slitent blikk. Da han så henne, stoppet han. Et øyeblikk trodde Isabela at verden hadde stoppet for dem.
Men en kvinne i hvit kjole dukket opp løpende.
– Alejandro!
Den unge kvinnen kastet seg over ham, klemte ham rundt livet og begravde ansiktet mot brystet hans.
– Du kom tilbake … Jeg har ventet på deg hele livet.
Isabela kjente igjen stemmen før hun forsto hva som skjedde.
Camila Ríos.
Naboen fra barndommen hans. Jenta på bildet som Alejandro oppbevarte i lommeboken sin. Den lille jenta som alltid sa at han var helten hennes.
Isabela ventet på at han skulle dra henne vekk.
Det gjorde han ikke.
Alejandro løftet hånden sin og la den forsiktig på Camilas rygg, som om han beskyttet henne.
En blomst falt fra buketten. Noen tråkket på den uten å legge merke til det.
– Isa, vent, sa Alejandro. Det er ikke slik det ser ut.
Isabela skrek ikke. Hun gråt ikke. Hun dummet seg ikke ut foran noen.
Hun gikk til søppelbøtten og kastet alle solsikkene.
Så tok han frem mobiltelefonen sin og ringte.
– Onkel Roberto, frys Grupo Montes’ flermillionlån til Santa Fe i dag.
Han så på Alejandro, fortsatt med Camila presset mot brystet sitt.
– Hvis du savnet henne så mye, behold henne … og la familien din dra til helvete uten meg.
Den natten, da Alejandro desperat ankom Salazar-herskapshuset, ville ikke vaktene slippe ham inn.
Det var da han forsto at kvinnen han nettopp hadde ydmyket ikke bare var en hvilken som helst kjæreste.
Hun var arvingen til en familie som kunne slette etternavnet sitt fra forretningskartet over Mexico.
DEL 2
Klokken åtte neste morgen mottok Don Ricardo Montes den første samtalen mens han drakk svart kaffe til frokost, som om han fortsatt hadde kontroll over noe.
– Herr Montes, Banorte har definitivt kansellert lånet til Santa Fe-prosjektet.
Ricardo fikk et kvelningsanfall.
– Det kan ikke stemme. Det var allerede godkjent.
– I tillegg ba BBVA om en gjennomgang av garantiene for Interlomas, og tillatelsene for utviklingen i Querétaro ble suspendert.
Doña Teresa, som satt rett overfor ham, slapp skjeen.
På under 24 timer mistet Grupo Montes grepet om virkeligheten. På under 48 timer begynte den å kveles.
Leverandører ringte. Partnere krevde forklaringer. Banker stengte dørene. Advokater ba om forskudd. Og Alejandro, som knapt hadde kommet tilbake til landet, oppdaget at familiens suksess ikke var basert på talent eller etternavn.
Jeg sto for Isabela.
Doña Teresa ringte ham 17 ganger.
Isabella svarte ikke.
I samme time, i 35. etasje i et tårn på Paseo de la Reforma, stirret hun ut av et vindu på den grå Grupo Montes-bygningen. Et gyllent skilt glitret i resepsjonsområdet på det nye kontoret hennes:
Salazar-hovedstaden.
Det var ikke farens penger. Det var ikke en rik jentes innfall. Det var investeringsfondet Isabela i hemmelighet hadde opprettet siden studentdagene, administrert av onkelen Roberto, mens Montes-familien trodde hun bare var «den tålmodige kjæresten».
