Vi gikk ikke til hovedhuset eller til inngangsgårdene hvor Elenas tilhengere ventet. I stedet gikk jeg gjennom de svingete, underjordiske servicekorridorene i West Wing, ledet av barndomsminner om å utforske eiendommens skjulte arkitektoniske trekk – hemmeligheter min bestefar hadde betrodd meg før han forsvant.

I enden av en mørk korridor kantet med gamle vinstativer, presset jeg hånden mot et skjult steinpanel. Med et mekanisk klikk åpnet en tung bokhylle i tre seg, og avslørte en mørk steinbelagt trapp som gikk dypt ned i familiens gamle smuglertunneler, som ledet rett utenfor eiendommens grense til kystklippene.

“Dante… Hvor er vi? spurte Grace mykt, pusten hennes rykkete mens jeg bar henne ned trappen.

“Min bestefars gamle utflukt,” forklarte jeg med lav, rolig stemme. “Den fører til det gamle båthuset, i nordbekken. Derfra kan vi kjøre ut på hovedveien og ta deg til et ordentlig sykehus. »

Da vi gikk ned i den kjølige, fuktige mørket i tunnelen, begynte fjerne ekkoer av skrik fra hovedhuset å nå oss gjennom luftventilene. Godset hadde lagt merke til Elenas forsvinning. Søkteamene ble allerede mobilisert.

Vi hadde kanskje tjue minutter før vaktene skjønte at vi var på vei mot perimeteren.

Jeg plasserte forsiktig Grace mot en steinsøyle inne i tunnelen, og slo på et kraftig taktisk lys jeg hadde tatt fra sikkerhetsposten. Jeg sjekket pulsen hans; Det var vanlig, men hun skalv voldsomt på grunn av den underjordiske kulden.

Jeg åpnet raskt glidelåsen på skinnjakken min og surret den rundt skuldrene hennes, klemte den hardt mot den skjøre kroppen hennes.

“Kan du gå, min kjære? Bare litt? spurte jeg, mens jeg knelte ved siden av henne. “Stien blir smal og ujevn lenger frem. Jeg må sørge for at du er trygg. »

Grace nikket, øynene hennes skinte av tårer av absolutt takknemlighet, og rakte ut hånden for å stryke kinnet mitt. “Jeg kan gå, Dante. For sønnen vår… Jeg kan gjøre hva som helst. »

Vi gikk steg for steg gjennom de mørke tunnelene, armen min tett rundt livet hennes for å støtte henne mens hun lente seg mot meg for trøst. Hver skygge så ut til å annonsere et fiendtlig bakhold; Hver vanndråpe runget som nærmende fottrinn. Men vi fortsatte fremover, drevet av en sterk vilje til å overleve og beskytte livet som vokste i henne.

Etter det som føltes som en evighet med å gå langs fuktige steinvegger og rustne jernrør, slo en svak lukt av salt luft og sjøbris oss foran oss.

Den rustne jernporten som markerte utgangen fra den nordlige bukten dukket opp, opplyst av det sølvfargede måneskinnet som reflekterte i de brusende bølgene nedenfor.

Jeg nærmet meg den rustne hengelåsen som lukket porten og tok Elenas Beretta ut av beltet. I en meditativ stillhet og etter å ha siktet presist, skjøt jeg et enkelt skudd, lydløst, rett inn i håndtaket. Hengelåsen var knust.

Jeg åpnet den tunge jernporten, og den kjølige natteluften strømmet inn og fylte lungene våre med den søte duften av frihet.