Jeg sto urørlig mellom moren min og Grace, hånden min hvilte nær etuiet skjult under jakken min. Elena rykket ikke til, skuddet hennes forble fast. Hun så på Grace, sammenkrøllet på sykehussengen, med et uttrykk av klinisk skuffelse, som om min kone bare var et defekt produkt som skulle slettes fra bøkene.
“Legg ned våpenet, mamma,” sa jeg med en lav, truende stemme som til og med fikk den nådeløse kvinnen som hadde oppdratt meg til å nøle et øyeblikk. “Du har krysset en irreversibel grense. Hvis du trekker av, dreper du ikke bare min kone, du ødelegger selve grunnmuren i denne familien. »
Elena lo kaldt, humorløst og ristet lett på hodet.
“Grunnlaget for denne familien er basert på offer, Dante,” svarte hun, øynene smalnet mens hun sank dypere ned i den fuktige cellen. “Ved å gifte deg med en utlending – en kvinne uten blodsbånd til unionen, uten politisk innflytelse og uten evne til å møte realitetene i vår verden – har du svekket oss. En Rossi-arving kan ikke oppdras av en enkel borger med et ømt hjerte. Jeg holdt bare på med… Korriger feilen din. »
“Retter du opp feilen min?” Jeg beveget meg fremover, lukket avstanden mellom oss til løpet på Berettaen hans var bare noen centimeter fra brystet mitt. “Du låste en kvinne som var ni måneder gravid i et betonghull! Du løy meg rett opp i ansiktet, avlyttet samtalene våre, og lot gifteringen hennes ligge i en tom sprinkelseng for å bryte den! Det handler ikke om å beskytte familien, mor. Dette er ren feighet. »
Bak meg stønnet Grace, hendene knyttet rundt lakenet. “Dante… vær så snill… La oss dra herfra. Ikke provoser den. »
Elenas blikk gled over skulderen min til Grace, et grusomt smil strøk over leppene hennes. “Hør på din kone, Dante. Hun har mer sunn fornuft enn deg. Hun vet at her, langt fra rådets og caposenes blikk, er mitt ord absolutt lov. »
“Loven din slutter i kveld,” hvisket jeg.
Før Elena rakk å justere grepet eller trekke av, beveget jeg meg med den eksplosive farten til en erfaren håndlanger. Jeg skjøv Berettaens løp oppover akkurat idet skuddet gikk av; Den øredøvende brølet fra detonasjonen rev gjennom fengselets trange akustikk og kastet et blendende oransje lys på betongveggene.
Kulen traff steintaket uten effekt, og et regn av støv falt over oss.
Jeg lukket den gjenværende avstanden, traff håndleddet hans med underarmen med slik kraft at sølvpistolen trillet på bakken. Før hun rakk å samle seg, grep jeg henne i skuldrene og presset henne voldsomt mot jernstengene på celledøren, og gjorde henne urørlig.
Elena gispet, luften sviktet, men blikket hennes forble intenst bestemt. Hun ropte ikke til vaktene. Hun visste at det var best å la være.
“Tror du at det å låse meg inne eller drepe meg vil løse problemet?” gispet Elena, med et lurt smil om leppene. “Eiendommen er omringet, Dante. Tror du virkelig jeg gikk ned hit alene? Lojalistene ved portene tar ordre fra meg, ikke fra en gutt som har desertert for en sivil. Hvis du setter en fot ut av denne vingen, blir du skutt. »
Pulsen min hamret, men jeg holdt fokus som aldri før. Hun hadde rett i én ting: Rossi-eiendommen var en festning, og halvparten av vaktene var tidligere hengivne håndplukket av henne selv i løpet av sine tretti år med absolutt styre. Å prøve å komme oss gjennom hoveddørene med en gravid og underernært kvinne var selvmord.
Vi trengte en annen løsning.
“Du skal gi oss kodene for å låse opp sikkerhetssystemet,” sa jeg, lente meg inn mot øret hans, stemmen min kald. “Og du skal hjelpe oss ut av dette området gjennom de gamle smuglertunnelene under vestfløyen. For hvis ikke, mor, sverger jeg for deg for Gud at jeg skal dra deg inn i gårdsplassen foran høvdingene og avsløre all underslag og svik du har skjult for rådet i ti år. »
Elenas ansikt ble straks blekt. Trusselen om å bli avslørt av styret – om å miste sitt absolutte grep om styringen av fagforeningen – traff henne hardere enn noen fysisk vold.
“Du tør ikke,” hvisket hun.
“Prøv meg,” knurret jeg, og strammet grepet akkurat nok til å minne ham på hvem som nå hadde overtaket.
Kapittel 3 – Flukt gjennom tunnelene
Med Elenas digitale adgangskort klemt i hånden og hennes personlige Beretta pent stukket i beltet, tok jeg Grace i armene. Hun var farlig lett, kroppen skalv av utmattelse og adrenalin, men hun la armene rundt nakken min og begravde ansiktet i skulderen min.
“Jeg har deg,” hvisket jeg høyt. “Vi er nesten ute herfra.”
Vi forlot moren min låst inne i det samme fengselet hun hadde bygget for min kone, hennes rasende skrik dempet gjennom den tunge ståldøren mens de automatiske magnetlåsene lukket seg bak oss.
